Dette bør du vite om sekter, kulter og ekstremistgrupper

Forskning på sekter og kulter kan gi oss kunnskap om andre ekstremistgrupper siden gruppene har flere felles kjennetegn. I denne artikkelen forteller Kai Krogh ved RVTS Nord hvorfor slike grupper tiltrekker seg enkelte personer og hvor vanskelig det kan være å bryte ut.

hva-er-radikaisering

Det er likhetstrekk mellom sekter, kulter og ekstremistgrupper. Dette gjelder både veien inn og veien ut – samt mekanismer rundt gruppedannelse, gruppeidentitet, troen på gruppens «absolutte sannhet» og opplevelsen av trussel fra majoritetssamfunnet. Når en gruppe først føler seg truet eller hatet, er ikke veien lang fra å frigjøre seg fra moralsk ansvar. Da kan «hensikten hellige middelet».

Det finnes ulike betegnelser på religiøse grupper, slik som kirke, sekt og kult. Mens en kirke inkluderer de store massene, vil sekten og kulten ofte kun akseptere kvalifiserte personer (Ringnes & Ulland, 2014).

En ekstremistgruppe kjennetegnes gjerne ved at den tar en politisk eller religiøs ide til dens «ytterste grenser», ofte uavhengig av hvilke konsekvenser dette vil kunne medføre. Det innebærer at gruppen i noen tilfeller vil være villig til å bruke vold for å oppnå sine mål. Ekstremisme kan altså knyttes både til religion og til politikk.

Betegnelsene sekt og kult har vært anvendt på ulike måter, fra de gamle greske kultene knyttet til «de tolv olympiske guder» til våre dagers nyreligiøse bevegelser. Ofte refereres det til grupper med ekstrem religiøs praksis. I 1955 brøt en gruppe ut fra de amerikanske Syvendedags-adventistene og dannet sin egen sekt utenfor Waco i Texas. Sekten opplevde seg sterkt truet av storsamfunnet, og skaffet seg ulovlige automatvåpen. I 1993 ønsket de føderale myndigheter å ransake eiendommen, men ble møtt med intens skyting fra sekten. Situasjonen ble deretter forsøkt løst med forhandlinger, men etter 51 dagers beleiring gikk FBI til angrep med stridsvogner og tåregass. Et flammehav oppstod, og 76 mennesker omkom i hovedbygningen, deriblant mange barn.

Tragedien i Waco viser det sterkt polariserte forholdet som kan oppstå mellom sekt og majoritet/ storsamfunn, ofte med et gjensidig utelukkende «vi» og «de andre» (Ringnes & Ulland, 2014).

Ekstrem-politiske grupper kan inkluderes i kultbegrepet. Røde Arme Fraksjon i Vest-Tyskland, 1960-1990-åra, en venstreekstremistisk terrororganisasjon, er et eksempel på dette.

Rekruttering
Sekter, kulter og ekstremistgrupper rekrutterer sine medlemmer på mange vis. Omvendelsen til gruppen kan gå gjennom ulike faser. I starten kan individet være i en krise eller på søken etter sannhet, med en underliggende emosjonell og sosial sårbarhet. Personen kan være deprimert, mangle opplevelse av mening og sosial tilhørighet eller søke etter svar på eksistensielle spørsmål. Den individuelle sårbarheten/beredskapen aktiveres i møte med representanter for gruppen. Rekruttering kan også skje via internett. Neste fase er omforming, der de sosiale bånd knyttes sterkere. Siste fase er overgivelse, der avgjørelsen om et forpliktende engasjement er tatt. Denne overgivelsen kan innebære skifte av navn, av klær, deltakelse i ritualer, kanskje også med isolasjon fra familie og samfunn (Ringnes & Ulland, 2014).

Sterkt sosialt fellesskap
Viktige særtrekk ved sekter, kulter og ekstremistgrupper er gruppetilhørigheten og den sosiale identiteten. Gruppen forfekter ofte å ha svarene, og forsyner medlemmene med ferdiglagede vennskap, synspunkter, avgjørelser om karriere, dating, seksualitet, «meningen med livet». Til gjengjeld kan gruppen kreve total underkastelse til dens «ideologi», ut fra påstanden om å inneha «den absolutte sannhet».

Dersom gruppen opplever seg sterkt truet av majoritetssamfunnet kan det oppstå en farlig polarisering, «vi-mot-dem». Årsaken til alt ondt kan oppleves å ligge hos «dem – de andre». Dersom «hellig krig» erklæres, kan målet hellige midlene. I dette spenningsfeltet av sterke psykologiske krefter kan et gruppemedlem drives til å begå voldshandlinger.

Å være medlem i slike grupper kan også by på fordeler. Medlemmene finner svar på det de søker, finner meningen med livet, eller hva de kan gjøre for å finne frelse. Den nye fortolkningsrammen kan oppleves som en ny start i livet (Ringnes & Ulland, 2014). Tidligere kaotiske livsforhold kan erstattes med rammer og innhold. Livet oppleves som trygt og oversiktlig, ofte med et høyt aktivitetsnivå. Medlemmene har stor tilgang til sosial støtte. Sterk sosial og religiøs identitet er i forskningen forbundet med høy grad av opplevd psykologisk velvære (Greenfield & Marks, 2007).

Vanlige trekk ved ekstreme grupper er ulike grader av åpenhet eller kontaktbrudd med verden omkring, inkludert familie og venner, nedbryting av egenvilje, snevring av fokus med devaluering av selvstendig tenkning og vurdering, frarøvelse av muligheten til å reflektere over eget følelsesliv, fordømmelse av og forakt for den «ikke-omvendte ytre verden».

Andre negative faktorer ved slike gruppemedlemskap kan være sterk sosial kontroll, fortielse om interne problemer og om overgrep.

Hvordan den enkelte opplever et medlemskap vil variere sterkt fra individ til individ. Betingelser som for noen passer godt, vil for andre kunne fungere dårlig.

Exit
Å bryte ut av en gruppe kan være en vanskelig prosess. Exit – bruddet – kan foregå på ulike måter. Medlemmet kan enten forlate frivillig, eller hun/han kan bli utstøtt eller ekskludert. Disse prosessene kan være forbundet med stor ambivalens og representere en emosjonell krise. Individet står overfor utfordringen med å skape ny identitet.

Restitusjon kan derfor ta lang tid. Eks-medlemmet kan frykte gruppens gjengjeldelse, og sliter med egen usikkerhet over hvordan takle den ytre verden som så lenge er blitt fordømt. En utfordring ligger også ofte i hvordan skape nye sosiale nettverk, og hvordan hente seg inn i forhold til skole eller jobb.

Å danne diskusjonsgrupper kan være en metode for å hjelpe tidligere gruppemedlemmer å bearbeide sine opplevelser (Singer & Lalich, 1995). Disse er verken terapi- eller deprogrammeringsgrupper, men fora for gjensidig utveksling av erfaringer, gi og motta støtte fra likepersoner, for å kunne gå videre. Den enkelte vil også kunne trenge individuelle støtte- og oppfølgingstiltak over tid.