Faisals tunge sekk – et blikk inn i politiets bekymringssamtale

Ved et bord sitter Faisal (24) og politiets forebyggingssjef, Bjørn Erik Øvrum. Faisal har kommet med hatfylte uttalelser som bekymrer politiet og er derfor innkalt til en bekymringssamtale. Faisal er nysgjerrig, men også irritert: for noen måneder siden ble han slått ned i jobben som dørvakt og gjerningsmennene er ennå ikke straffet. Han har uttrykt vilje til å søke hevn og har fått nye venner som politiet vet er en del av et belastet ekstremistisk miljø.

Politimann og Faisal sitter ganske nært hverandre ved bordet. Midt mellom dem står en flipover. Begges blikk søker ofte mot flipoveren underveis i samtalen. Enten ved at politimannen peker og forklarer, eller ved at de hviler blikket på noe annet enn hverandres ansikt. Flipoveren brukes aktivt og aktiverer mange sanser og kan ventilere aggresjon. En slik samtale blir fort intens.

Politiets bekymringssamtale har en overordnet mal, men blir skreddersydd for hver ungdom ut fra den enkeltes livssituasjon. Typiske temaer er arbeid/skole, penger, fritid, spenning, familie/venner, selvbilde og andre personlige forhold. De snakker også om hva ungdommene risikerer videre i livet: hva som kommer på rullebladet og hva en politiattest er.

I samtalen mellom politiet og Faisal starter de med å snakke om bakgrunnen for at Faisal er innkalt, og politiet uttrykker anerkjennelse for at han stiller til en frivillig samtale. Gjennom kontaktetablering anerkjennes personen. «Du skjønner, jeg jobber med forebygging og da ønsker jeg å snakke med sånne som deg. Jeg skjønner jo at livet ikke er så greit nå.» sier politimannen etter at Faisal har sagt noen korte, avmålte setninger.
«Nei, det er vel ikke det», svarer Faisal og forteller om dama som har slått opp, jobben han har mistet, og om et dårlig forhold til familien. Han er ganske provosert over at politiet ikke tar voldsepisoden mot ham på alvor, så de snakker litt om det før politimannen driver praten videre. Etter at Faisal mistet jobben har han mye fritid, og han har fått seg nye venner i et miljø hvor de driver med skytetrening.

Forebyggingssjef Bjørn Erik Øvrum har gjennomført mange bekymringssamtaler.  Han startet allerede på nitti-tallet med høyreekstreme miljøer. Nå er han og hans kolleger bekymret for Faisal som snakker om å reise til et krigsområde. Se utdrag av samtalen her

Lite nettverk
Litt uti samtalen blir Faisal bedt om å tegne opp nettverket sitt på et papir. «Hva skal du bruke det til?» vil han vite. «Du kan få det med deg når du går herfra», svarer politimannen. «Det er bare for at vi skal se hvem du har rundt deg». Det viser seg at Faisal ikke har et stort nettverk, bare en vaktmester og lillesøsteren. Hun har til gjengjeld en spesiell plass i hjertet hans. «Jeg må beskytte henne. Hun har bare meg», gjentar han flere ganger. Det er en sårhet i stemmen hans når temaet dreier seg om henne, og politimannen bringer henne inn i samtalen for å får ham til å tenke over konsekvensene for henne dersom Faisal tar flere skritt inn i radikaliseringstunellen. En radikaliseringsprosess er avhengig av ulike sårbarhetsfaktorer, og Faisals tynne nettverk, manglende jobb og generelle livssituasjon vekker bekymring. Han er i en sårbar situasjon.

Terrorforsker Lars Gule mener det er visse fellestrekk ved profilen til de som reiser fra vesten for å delta i krigshandlinger i Midtøsten

Politimannen er opptatt av å få ham til å skjønne at han likevel har flere valgmuligheter.
«Jeg prøver å få deg til å bruke hodet. Mitt mål er at du tenker annerledes. Jeg synes det er veldig bra at du er opptatt av lillesøsteren din, for hvis du drar til Syria: hvem skal passe på henne da?» Faisal ser ned, klarer ikke svare. Så utbryter han:
«Men politiet svikter – systemet svikter – alt er råttent. Og når ingen andre gjør noe – så må jeg gjøre noe selv. Vestens system er råttent, dere kriger i andre land – og vi er flere som mener dette. Jeg får reise og hjelpe til sjøl. Nå kan jeg kanskje reise og utrette noe jeg også!»
Faisal mener politimannen ikke forstår noe som helst. Sier det flere ganger: «Du forstår ikke dette, du».

Etterhvert kommer det frem at han som liten gutt drømte om å bli lege. Drømmen brast fordi han strevde på skolen og aldri helt fikset matte. Nå vet han ikke hva han vil.
– Ja, jeg skjønner at det ikke er så greit. At sekken du bærer er ganske tung nå, men spoler vi noen år frem i tid – så er kanskje sekken din blitt lettere, sier politimannen. Han peker og viser på plansjene – for å sette Faisals erfaringer i en større sammenheng. Få ham til å skjønne at det er mange valg han kan ta. Viser frem og forklarer «Lykke-trappa» («det er der vi vil hjelpe deg til å komme») eller «rus-trappa» og «krim-trappa» («det er mange trinn på stigen også»).

Å fange opp utenforskap er helt avgjørende, mener spesialpsykolog Mari Bræin ved RVTS Øst

Alt har gått skeis
– Vi vil jo gjerne at du skal kunne fortsette på lykketrappen, og ikke bevege deg på krimtrappen eller rustrappen, sier politimannen innstendig. Faisal er skeptisk.
«Jeg skjønner ikke hvorfor du skulle bry deg om det akkurat nå – dere har jo aldri giddet å bry dere før», svarer han tydelig irritert.
Politimannen svarer rolig at det har flere grunner – at han vil unngå at Faisal søker hevn, at han går tydeligere inn i miljøer som påvirker i negativ retning. At Faisal ikke gjør noe som vil skade og såre dem han er glad i. At han må tenke på lillesøsteren og sin egen fremtid.
«Jeg forstår ikke hvordan jeg skal snu noe som helst – når alt har gått skeis» svarer Faisal.
«Jeg forstår at du opplever det slik nå. Men slik jeg – og vi i politiet ser det har du alle valgmuligheter. Du har rent rulleblad og du er ung».