Utenforskap, tilhørighet og identitet

Utenforskap presenteres ofte som en del av årsaksbildet i radikaliseringsprosesser. Spesielt når det gjelder unge nordmenn med bakgrunn fra andre land og kulturer. For å kunne drive godt forebyggingsarbeid er det derfor viktig å ha en forståelse av tilhørighets- og identitetsspørsmål hos krysskulturelle unge.

Ensom

Hva er utenforskap?
«Utenforskap” er en bred betegnelse, som i denne sammenhengen brukes for å beskrive manglende tilhørighet til og/eller ekskludering fra storsamfunnet. Når det gjelder voldelig fundamentalisme, rekruttering og radikalisering av unge med kulturell minoritetsbakgrunn knyttes utenforskap ofte til det å forvalte en annen kultur, etnisitet eller religion enn majoriteten. Denne teksten omhandler i hovedsak disse momentene. Det er likevel viktig å huske på at utenforskap også hos krysskulturelle ikke bare gjelder kulturelle fenomener. Også andre sårbarhetsfaktorer som sosioøkonomiske forhold, psykisk og fysisk uhelse, mobbing, familiekonflikter eller omsorgssvikt kan spille inn.

Tilhørighetsparadokset
Krysskulturelle barn og unge har en oppvekst som kjennetegnes av en påvirkning fra, og dermed internalisering av, flere verdenssyn og verdisett. Hverdagen deres preges ofte av pendling og tilpasning mellom motsetningsfulle referanserammer. De opererer med ulike kommunikasjonsformer, normer, høflighetskoder, moralitetsprinsipper, atferdsregler og forventninger. For barn som vokser opp med slike premisser er dette normen, og deres respektive ”virkeligheter” oppleves som like legitime. De kan føle like sterk tilhørighet til flere steder, tankesett og plasser.

Noen føler seg ikke hjemme noen steder, og noen sier de til enhver tid føler seg hjemme uansett hvor de er. Andre igjen fremhever tilhørighet til den plassen de ikke befinner seg. Når de er i Norge definerer de seg som fremmede, og når de er i sine foreldres opprinnelsesland eller egne tidligere hjemland så anser de seg som norske.

Det er mange gode ressurser assosiert med en flerkulturell barndom, som språk- og observasjonsferdigheter, samt kognitiv og sosial fleksibilitet. Likevel er denne typen oppvekst også forbundet med en del utfordringer. Dette gjelder spesielt der unge hele tiden opplever å måtte nedtone eller bortforklare sider ved seg for å få innpass i sine respektive miljøer. Mennesker rundt krysskulturelle barn problematiserer ofte deres tilhørighet og lojalitet. Dette skjer både direkte og indirekte. På den ene siden kan foreldre, øvrig familie og innvandrermiljø kreve bekreftelse på identifikasjon med deres livssyn og levesett. På den andre siden forventer lærere og skolekamerater at barnet eller ungdommen forvalter og lever etter norske prinsipper.

For endel barn og unge kan dermed paradoksene i tilværelsen føre til dilemmaer og identitetsforvirring. Hvor er hjemme? Hvem er de egentlig? Hva mener de er rett og galt? Må de ta parti? Får de lov til å vise identifikasjon med begge sider? Har de selv definisjonsmakten over egen identitet? Hvilket språk får de best uttrykt sine tanker og følelser på, og har de anledning til å anvende og utvikle det språket? Ofte mangler de arenaer hvor de kan utforske og bearbeide sine tanker og erfaringer rundt disse og liknende spørsmål, og mange savner en bekreftelse på sitt allsidige utgangspunkt. For noen oppleves det som vanskelig å forvalte flere tilhørigheter uten støtte og tilrettelegging. Da omfavnes og forsterkes lettere noen sider ved identiteten, mens andre tilhørighetspunkter forkastes og benektes.

Å forvalte annerledeshet
Noe som ytterligere kan befeste utenforskap og gi utslag i en anti-norsk identitet hos krysskulturelle unge er opplevelsen av ulike former for rasisme og diskriminering. Mange opplever eksplisitt og synlig rasisme i form av krenkende kommentarer, hets og utestengelse basert på sin hudfarge, etnisitet eller religion. Endel får ikke jobb på grunn av sitt navn og sin bakgrunn. Diskriminering skjer også gjennom usynliggjøring. Unge etterlyser flere synlige rollemodeller i media, reklame, politikk, i historiebøkene og i viktige samfunnsroller. Ikke alle føler seg godt nok inkludert eller representert.

Det å ha tilgang til færre muligheter, og hele tiden skulle forklare eller forsvare sin egen eller families synlige annerledeshet, forsterker for mange inntrykket av utenforskap og uønskethet. Det gjør også å stadig bli plassert i bås med terrorister og kriminelle bare fordi man tilhører en bestemt religion eller folkegruppe, og å bli utsatt for krenkelser og fornærmelser i det offentlige rom. Følelser som aggresjon, sinne og skam kan vokse hos dem som opplever avvisning og manglende anerkjennelse.

I kjølvannet kan det bli mer naturlig for de unge å søke tilhørighet hos folk og miljøer som legitimerer og bekrefter deres egne erfaringer. De kan bli lettere forført av fellesskap, brorskap, hevn og status, og mer mottakelige for hatefulle synspunkter og holdninger. Fremmed- og annerledesgjøring øker på denne måten polarisering, bekrefter narrativet om ”oss” mot ”dem”, og gjør det lettere å dehumanisere og fiendeerklære hverandre.

Det globale er personlig
Et viktig moment i krysskulturelle unges identitetsprosess er migrasjon, og det å leve familieliv på tvers av landegrenser. Transnasjonale oppvekstbetingelser er med på å understøtte en tilknytning til andre steder. Familiemedlemmers oppmerksomhet vies gjerne mennesker, plasser og levd liv andre steder. Familier kan preges av savn, bekymring, uro og i blant fortvilelse. Både gode og triste hendelser kan trigge følelsen av lengsel og behovet for å være tilstede hos dem eller det man reiste i fra. Endel migranter lever også med samvittighetsplager for at de reiste, eller for at de lever trygt dersom andre ikke gjør det. I kjølvannet kjennes ofte en sterk plikt og et press om å lykkes, om å gi tilbake og følge opp forpliktelser til dem man reiste i fra.

Migrasjonsstress er en del av hverdagen i mange familier. Tap av status, språk og andre referanserammer, rolleforandringer i familien, samt fysiske og psykiske reaksjoner preger alle på ulike måter. Noen er traumatiserte av fluktårsaker eller erfaringer underveis på reisen. Ikke alle barn og voksne får tatt avskjed på egne premisser, og migranter kan bære på mye sorg. Selv om de unge ikke selv har flyttet eller flyktet, kan de andres minner og erfaringer ha stor betydning for deres utvikling.

Krysskulturelle unge vokser opp med fortellinger og opplevelser fra andre steder. Mange av dem om brutale virkeligheter langt unna den norske hverdagen. De selv eller andre kjente og kjære kan ha følt naturkatastrofer, krig, konflikt, fattigdom og annen urettferdighet på kroppen. Som en konsekvens vokser noen barn opp med sterke fiendebilder og hatretorikk, som i noen sammenhenger kan vokse seg enda sterkere i eksil eller i møte med nytt land.

Hendelser andre plasser i verden er ikke bare noe som skjer langt der borte, men noe som gjelder dem selv og deres egne. Mange har tilgang til andre nyhetskilder enn de norske, og får dermed innsikt i andre forklaringsmodeller og perspektiver. Med dette utgangspunktet kan en maktesløshet og fortvilelse over at norske myndigheter, media og befolkning tilsynelatende ikke forstår, ikke bryr seg, ikke gjør nok eller begår urett, vokse. Samtidig kan kallet, plikten og behovet for å bidra og gjøre noe bli sterkere hos de unge. Det er viktig å forstå at katastrofen, krigen og lidelsen ikke oppleves fremmed, men personlig, i transnasjonale liv.

Anerkjenn utfordringer, aktiver ressurser
Godt identitetsarbeid er godt inkluderingsarbeid. Som vist til innledningsvis, så besitter krysskulturelle unge mange ressurser i kraft av sin oppvekst. De har ferdigheter om det å leve med og romme motsetninger som vi som samfunn behøver. Dermed har de også kroppsliggjort erfaringene og perspektivene som skal til for å utfordre et simplifisert, radikalt og ekstremistisk tankegods. Det er derfor viktig å bevisstgjøre, forløse og videreutvikle disse egenskapene. Vi trenger å lytte våre unge ut, stille kritiske spørsmål og gi kontekst som utfordrer idéer og holdninger. De behøver trening i å håndtere uenigheter og ulike ståsteder. De må få utvikle et språk for sine utfordringer og ressurser. De trenger å møtes med anerkjennelse og respekt. Voksne og samfunnet rundt dem må ta et oppgjør med strukturer, begrepsbruk, kommentarer og retorikk som fremmer utenforskap og annerledesgjøring. På denne måten kan vi hjelpe barn og unge med å sortere inntrykk og bygge bro mellom sine verdener, slik at de opplever myndiggjøring og tryggere tilhørighet.