Veiledning fra RVTS
Alle kan iblant trenge andres tips, råd og veiledning. Det kan handle om bekymring for om en person befinner seg i en radikaliseringsprosess eller konkret støtte til personer som arbeider med allerede radikaliserte personer.
Vår mulighet til å påvirke er størst i starten av et radikaliseringsforløp og når den vi skal hjelpe er regulert og til stede. Det er i slike faser veiledning vil ha størst effekt.
RVTS ønsker å støtte allerede etablerte strukturer i din kommune og region. Del og drøft bekymringen med en kollega, arbeidsgiver, SLT eller liknende funksjon i din kommune. Radikaliseringskontaktene i politiet er også gode sparringspartnere. De har ansvar knyttet til forebygging av ekstremistisk vold. RVTS kan bistå deg med å opprette kontakt med rett person i din kommune og region.
Temaer i veiledning kan være:
Hvor bekymret bør jeg være, og hva er vi bekymret for? Spørsmålene har ingen enkle svar, men i veiledning kan dette utforskes og hensiktsmessige tiltak drøftes. Bekymring kan noen ganger bagatelliseres og i andre tilfeller overdrives. Grad av bekymring vil ofte påvirke hvordan vi møter mennesker og speile tiltakene som igangsettes. Ved stor eller akutt bekymring vil hjelpen ofte involvere flere aktører, kunne skje hyppig og med høy grad av ledelse. Strukturen og innholdet i hjelpetiltakene vil i stor grad bli styrt av de som skal hjelpe. Hvis bekymringen ikke oppleves som akutt skal hjelpen vi gir preges av samarbeid og delaktighet.
Risiko handler om mulige hendelser som kan få alvorlige konsekvenser. Risikovurdering vil alltid innebære usikkerhet. Det å forutsi menneskelig atferd er vanskelig. Beregninger av hvor langt en person har kommet i sin radikaliseringsprosess, eller om han/hun er villig til å bruke vold for å oppnå sine mål, er utfordrende. I veiledning kan risiko utforskes i fellesskap. Hensiktsmessige tilnærminger og tiltak kan drøftes.
I det tverrfaglige arbeidet kan forskjellige aktører se på utfordringer og behov for tiltak ulikt. Ulikhetene kan være en styrke og bidra til en bredere situasjonsforståelse. Hvis vi derimot ikke klarer å utvikle en felles forståelse, kan hjelpen vi gir bli fragmentert og gode tiltak utkonkurrere hverandre. Veiledning kan bidra til bedre samarbeid og gode gruppeprosesser.
Det eksisterer mange mulige hjelpetiltak. Et viktig spørsmål å stille er: “Når skal jeg gjøre hva?” Noen ganger kan vi igangsette tiltak som overgår funksjonen og evnen til den vi skal hjelpe. Dette kan resulterer lav mestring og motivasjon. Andre ganger er våre forventninger for lave. Hvilke tiltak og når i et hjelpeforløp de bør introduseres kan være et tema i veiledning.
Det er mange måter å snakke om og jobbe med utfordringer på. Kunnskap om hvordan tematisere ulike utfordringer og hvordan møte ulike følelsesmessige utrykk kan øke kvaliteten på arbeidet. Hvordan skal jeg snakke om sorg og traumatiske hendelser? Hvordan snakke med en som er sint og overaktivert? Hva kan være klokt å si når du opplever å bli avvist? Disse og andre spørsmål kan drøftes i veiledning.
Mange som er på vei inn i eller er del av en radikaliseringsprosess har sammensatte vansker som krever hjelpetiltak på flere arenaer. Skal personen vi jobber med avradikaliseres eller er målet frakobling ("disengagement")? Er videre utdanning oppnåelig? Hvor mange sosiale relasjoner eller sosiale arenaer skal personen ha? I veiledning kan mål og delmål i et hjelpeforløp tematiseres.
Det å tilby hjelp er en prosess. Hjelpeforløp kan stoppe opp og tilbakefall er vanlig. I veiledning kan du få hjelp til å se hvor du er i prosessen og hva neste skritt kan være i forløpet.
Struktur skaper trygghet. Etablering av en forutsigbar hjelpestruktur der personen vi møter har oversikt over møtetidspunkt, mulige tema, forventninger og mulighet til å påvirke er viktig. Hvordan skape en god struktur kan være et tema i veiledning.
Hva kan jeg si, og hvem kan jeg samarbeide med? I veiledning kan taushetsplikt være et tema.
Det å avslutte et hjelpetiltak kan være utfordrende, både for den som gir hjelpen og den som blir hjulpet. Avslutning og veien videre bør snakkes om ofte og ikke kun når forløpet avsluttes. Hvordan få til en god avslutning kan drøftes i veiledning.
Det å være hjelper kan være krevende. Hvordan bygge robusthet, innsikt i egen sårbarhet og stressmestring kan tematiseres i veiledning.
Ikke vent til problemer oppstår
Behovet for råd og støtte presser seg ofte frem når hjelpeforløpet ikke bidrar til positiv endring, eller når kriser oppstår. Veiledning og støtte er ikke noe du eller ditt nettverk kun skal søke når problemer oppstår. Under kriser og i svært utfordrende situasjoner vil ofte endringspotensialet være lite og evne til læring begrenset. Da vil ofte fokuset være på å roe ned situasjonen eller regulere den vi skal støtte.
Vi som hjelpere kan i slike situasjoner kjenne lav mestring, frustrasjon og oppgitthet. Ofte kan vi legge de negative følelsene over på den vi skal hjelpe og forklare lite fremgang med at personen er lat, lite motivert, vrang eller håpløs. Disse reaksjonene kan skje automatisk og ofte ubevisst.
Dette kan forsterke problemstillingen, utfordre relasjonen, snevre vår forståelse ved å bli for detaljfokusert, resultere i kontroll og tvang. Veiledning kan styrke vår robusthet, begrense utfordringer som kan oppstå, bidra til å opprettholde vår utforskende nysgjerrighet og hjelpe oss til å se hele mennesket, ikke forville oss i detaljer.
Behov for veiledning?
RVTS kan hjelpe deg i ditt arbeid med å forebygge og hjelpe mennesker ut av radikaliseringsprosesser.