Barnevernet: «Vi er spørrende, ikke konfronterende»

Hvorfor står et ungt menneske i fare for å havne i et ekstremistisk miljø? – Når vi snakker med ungdom, er det viktig at vi ser hele individet, sier Hege Hansen ved Søndre Nordstrand barnevern.

Utenforskap - Jasmine

Hege Hansen er teamleder ved Søndre Nordstrand barnevern i Oslo. Hennes spisskompetanse er ungdom med alvorlige adferdsvansker.

– Hvis vi er bekymret for at en ideologisk overbevist ungdom også er i ferd med å utvikle voldelige tendenser, skal vi samarbeide med politiet. Hun forteller at barnevernet også kan fatte tvangsvedtak, dersom ungdommen er under 18 år og vil reise ut som fremmedkriger. Det viktigste verktøyet Hege Hansen har er dialog.

Ekstreme ytringer
– I utgangspunktet er jeg en undrende person så jeg ber alltid ungdom om å forklare hva de mener hvis de kommer med ekstreme ytringer. Det de svarer gir meg som regel en pekepinn på hvor veien går videre. Vi må ikke glemme at ungdom har en ungdomshjerne – og ikke en analyserende voksenhjerne. Ofte er det snakk om spissformuleringer som ikke er gjennomtenkte. Da ender det gjerne med at jeg etter en stund får en forklaring – og at ungdommen egentlig ikke mente hva han eller hun sa.

Jente_ledsen 2

Ungdomsteamet til Hege Hansen retter seg mot barn og unge mellom 12 og 23 år. I Barnevernsloven står det at ungdom som tidligere har vært registrert i barnevernet, kan få hjelp etter fylte 18 år: ”Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år”.

Når en ung gutt eller jente er i ferd med å havne i et ekstremistisk miljø, kontakter gjerne en bekymret lærer, en mor eller politiet barnevernet. – Når vi får en bekymringsmelding avklarer vi den i løpet av en uke. Dersom vi vurderer at meldingen skal følges opp med en undersøkelse, blir foreldre, ungdom og i noen tilfeller melderen innkalt til mottakssamtale hos oss. Vi går gjennom meldingen og får partenes syn på saken. Hvis melder for eksempel er helsesøster, kan hun her få utdype sin bekymring. Vi informerer om barnevernets arbeid fremover og hvilke rettigheter foreldrene og ungdommen har.

Undersøkelsen er ikke frivillig
Hansen forteller at en eventuell undersøkelse ikke er frivillig. I løpet av tre måneder skal barnevernet ha avdekket problemer, kartlagt ressurser og vurdert om barneverntiltak bør settes inn. Hun sier at barnevernet vil samarbeide med ungdommen, foreldrene og samarbeidspartnere i denne prosessen.

– Vi vil vurdere om ungdommen har tilsluttet seg en ekstremistisk ideologi eller om det handler om andre individuelle faktorer. Dette kan for eksempel være omsorgssituasjon, livshendelser og opplevelser, traumer, rus, kriminalitet og psykososiale vansker.

– Vi møter alle ungdommer på en individuell måte, og det finnes ingen mal for våre spørsmål. Det må lages en ”skreddersøm” opp mot den enkelte ungdommen og problemstillingen. Derfor er det viktig at barnevernet har god kunnskap om ideologier og ulike antidemokratiske grupperinger. Generelt kan jeg si at spørsmålene vil omhandle det som har gjort at de som er rundt ungdommene har blitt bekymret. Dette kan for eksempel være hatytringer mot kjønn, rase, religioner, funksjonshemminger eller mot det norske samfunnet. Det kan være støtteerklæringer til ISIL på sosiale medier, det kan være deltakelse i demonstrasjoner eller uniformering i form av bruk av nazistiske symboler. Det kan være jenter og gutter som kommer med konspiratoriske årsaksforklaringer på hendelser, eller på hvordan verden henger sammen, sier Hansen og understreker:

– Vi er spørrende. Ikke konfronterende! Tvinger du ungdommene opp i et argumentasjonshjørne der de må slåss seg ut, vil det være uheldig. Da vil de bruke alle sine krefter på å forsvare det de har hevdet, og dialogen utvikler seg ikke, men blir fastlåst. Dette kan bidra til å forsterke den unges radikaliseringsprosess og øke ekstremiseringen, fordi han eller hun må forsvare sine uttalelser og vil bruke alle sine krefter på å vinne diskusjonen. Vi må gjennom dialog gi de unge muligheten til å undre seg over sine egne utsagn, verdier og holdninger. Først da er det mulig for oss å vurdere alvorlighetsgraden av den bekymringen som foreligger, og sette inn nødvendige tiltak. Hvor lang tid vi bruker på denne prosessen avhenger av ungdommen og vår vurdering av alvorlighetsgraden.

1 - omsorg

Barnevernet jobber også mye tverrfaglig. I tillegg hender det at Hansen bruker det hun kaller for ”autoterapi”.

– Ungdommen og jeg tar en kjøretur i bilen og har samtaler der i stedet for på kontoret mitt. Vi kan også gå på kafe eller andre hyggelige steder. Når vi befinner oss i andre omgivelser enn på et kontor, kan det bli lettere å åpne seg. Da snakker vi om mange ting, som for eksempel hvordan ungdommen egentlig har det nå. Vi snakker om hvilke fremtidsønsker han eller hun har, om skolesituasjonen, fritidsinteresser og venner. Vi snakker også om hvordan kontakten er med foreldre og familie, og kanskje om hva ungdommen skulle ønsker det var mer av i livet – eller mindre av.

Hansen tegner ”en livslinje”: Det er en strek på en tavle. Så fyller ungdommen inn hendelser i livet, som for eksempel: ”Hvor ble jeg født?” ”Når kom jeg til Norge?” ”Når ble foreldrene mine skilt?” ”Når fikk jeg det gode resultatet på skolen?”

– Slik kan det komme frem en annen type bakgrunnsinformasjon som jeg kan jobbe med. Da kan det plutselig vise seg at det i dette tilfellet egentlig ikke dreier seg om radikalisering, men om en som for eksempel har slitt med skolevansker eller mobbing. Min bekymring blir styrket når det er gjennomgående ekstremistiske holdninger. Når hun eller han i løpet av hver eneste samtale viser en ideologisk overbevisning – enten det er på den ene eller den andre siden.

En ting er ifølge Hansen sikkert:

– Det skal settes grenser for hatytringer. De aksepteres ikke.