Aktivitetssenteret: «Det offentlige kan ikke gjøre alt»

Et godt nærmiljø minker sjansen for at noen faller utenfor. – Men for å få til det, må vi snakke sammen, sier Ikhlaque Chan. Han er daglig leder for et nærmiljøsenter i Bærum kommune.    

Gruppe_komp

Ressurspersoner, mennesker som er berørt av lavinntektsproblematikk og en minoritetsbefolkning med forskjellig type bakgrunn; befolkningen på Dønski er mangfoldig. – Målet er å få alle til å fungere sammen. Slik skaper vi et nærmiljø med gode oppvekstsvilkår, sier Ikhlaque Chan. Han har utviklet familie- og aktivitetssenteret Marie Plathe – populært kalt ”Marie P”. Tilbudet er åpent hver dag, og retter seg primært mot barn i alderen 10 – 18 år. Her er det mange  aktiviteter – fra lekselesing til lek, spill og sport. Det arrangeres turer og ulike aktivitetsdager – også med og for foreldre. Barn fra lavinntektsfamilier kan låne sportsutstyr og få billetter til kino og svømmehall.

Totalt to og en halv stilling har Bærum kommune avsatt til Marie P. Likevel tror daglig leder Ikhlaque Chan at arbeidet deres berører så mange som 2000 personer:

– Vi har måttet finne frem til måter som i større grad inkluderer mennesker, og vi jobber veldig utradisjonelt og bredt. Skal vi forhindre at ungdom faller utenfor samfunnet, må ungdommen føle tilknytning og mestring. Det gjør de hvis vi klarer å bygge relasjoner og skape interaksjon.

Han har jobbet tett på ungdom som i voksen alder er blitt radikalisert, også de som har et ønske om å bli fremmedkrigere for IS. Noen har også reist. Chan ser at dette er mennesker som har følt seg utenfor storsamfunnet lenge og som derfor har søkt fellesskap i andre miljøer.

Han mener at utenforskap er en felles utfordring, og ikke noe vi bare kan overlate til offentlig sektor.

– Vi kan ikke forvente at det offentlige skal ta ansvar for alt. Derfor samarbeider vi også med frivillige organisasjoner, næringsliv, trossamfunn, innvandrerorganisasjoner, idrettsklubber og lokale velferdsforeninger som Lions og Rotary.

Han tenker seg om et øyeblikk og sier:
– Det er slik at alt henger sammen med alt. Hvis vi sitter på hver vår tue og bare se på det vi selv er opptatt av blir det ingen resultater. En fotballklubb, for eksempel, må også tenke velferd i tillegg til fotball.

Det blir på en måte det samme med en del innvandrerforeldre – også de som er ressurssterke. De mangler grunnleggende verktøy for det som omhandler forebyggende barne- og ungdomsarbeid. De er mer opptatt av å ivareta sin egen kultur og historie, og ser ikke de nye utfordringene. – Jeg sier til disse at de har mange ressurser og stor kompetanse, og så spør jeg dem: Hvordan kan dette brukes i nærmiljøet?

– Vi er veldig flinke til å definere innvandrerforeldre som litt trege. Selv bekrefter vi at vi har gjort noe viktig fordi det står skrevet i en eller annen lærebok. Men må det bestandig ligge en faglig metodisk-beskrivelse til grunn? Er det egentlig så viktig? Kan vi ikke heller snakke sammen som mennesker?

– Vi har fått til en god kommunikasjon med de ulike aktørene i nærmiljøet. Og når folk snakker sammen, begynner det plutselig å skje ting. Vi får for eksempel kvalifiserte foreldre til å tilrettelegge for barnas velferd, og vi deler med ressursene innenfor kommunen: Idrettshallen er åpen også for andre slik at foreldre kan arrangere noe for ungdom der. Et annet eksempel: Når næringslivet bidrar med å gi ungdom sommerjobb, betyr ikke det bare at ungdommen får noe å gjøre og slipper å drive dank i åtte uker? Det oppstår også en veldig viktig og motiverende tanke: ”Jeg kan være nyttig for en bedrift, og jeg får betalt for det. Hva kan jeg ikke da få til senere?”

Foreldrene må få mulighet til å bruke sine ressurser til å utøve sin foreldrerolle positivt. De må ikke på noen måte føle seg fremmed i forhold til sine barn. I dialogen med foreldrene, driver Chan også en slags form for veiledning:

– Det er store variasjoner mellom foreldrene: Fra dem som på tross av en vanskelig bakgrunn med flukt, tortur og traumer klarer å tilrettelegge for barna sine slik at de gjør det kjempebra på skolen, til dem som mangler kunnskap om grunnleggende oppvekstbehov, og ikke forstår veien til ambisjonene. Eller at de ikke kjenner til at det finnes steder i nærmiljøet der det for eksempel selges hasj. Vi kjører foreldre rundt, viser og forklarer. Slik kan de få innsikt, og større kontroll over barna.

– For å forebygge ekstremisme er det viktig å formidle til foreldrene at politikk og ideologi er gode verdier i et demokrati. At det er kort vei fra den tradisjonelle, trygge religionen Islam som har vært dyrket i generasjoner – til den politiske, aggressive og sinte Islam.

Det er også viktig å si at disse ideologiene ikke bare kommer av utenforskap. For det ligger en formidling i samfunnet gjennom internett, media og predikanter om at det er enhver ungdom sin plikt å slå tilbake med vold for å hevne vestlig okkupasjon av muslimske land, for eksempel. Og at demokrati er en ondskapsfull ideologi.

– Til ungdommen sier vi at vi må skille mellom politiske realiteter og religion. Akkurat det er det kjempeviktig at vi som storsamfunn formidler. På internett blir de unge utsatt for noe som ligner på dette: ”Er du muslim? Hva har du gjort for å stoppe de vantro som har okkupert ditt land? Det er ikke ditt land, sier du? Jo, det er et muslimsk land og da er det ditt.”

Vi må forstå bakgrunnen
– Jeg har møtt ungdom fra den ytterste høyre fløy – rett og slett nynazister – til de som er islamister. Å diskutere med mennesker som er så overbevist om at de har rett, har ofte ingen hensikt. De befinner seg på en annen planet. For meg handler det om å bygge relasjoner. Få en tilnærming slik at man kan snakke sammen. Det handler om å forstå bakgrunnen for synspunktene. Og så kan man lage situasjoner der de får speilet seg litt.

– Jeg husker for eksempel en ung gutt som befant seg på den ekstreme høyresiden. Han falt for en jente som var mørk. Jeg sa at dette kanskje var litt vanskelig med tanke på hans omgangskrets. For de mente jo at hun som mørk tilhørte en laverestående rase. Og så sa jeg at når han i tillegg betrodde seg til meg, var heller ikke det så konsekvent – fordi jeg er selv mørk. Da svarte han: ”Men du er voksen, så deg kan jeg ikke være rasist mot.”

Ikhlaque Chan mener det ofte er litt for tilfeldig om en ekstremistisk ungdom blir fanget opp av hjelpeapparatet eller ei.

– Det er en god del eksempler på ungdom som over flere år utvikler seg til å bli kriminelle og til slutt ekstremister – samtidig som fem, seks offentlige instanser sitter i ukentlige møter og bekymrer seg for vedkommende – uten å gripe inn. Det er typisk at de som blir fanget opp, ikke blir det av det offentlige, men av ildsjeler som fotballtreneren, postmannen eller fritidslederen. Jeg synes det er fint at ildsjeler finnes, men kommunen må bli flinkere til å fange opp de som er utenfor.