Skam og skyld – motoren i mange psykiske problemer

Skam og skyld kan gjøre tilfriskning vanskelig for den som selv har begått overgrep og vold mot andre. Hva må den profesjonelle hjelper vite for å kunne nå inn til skam- og skyldfølelse hos en overgriper og drive utviklingsarbeidet derfra?

Trauma_3

I spesialisthelsetjenesten har vi erfart at skam og skyld ofte er motoren i utvikling av mange psykiske problemer. Ubearbeidet vil nettopp disse følelsene kunne være en risikofaktor for hvordan personen forstår relasjoner til andre, og sånn sett for hvordan man forstår seg selv i verden. Hos den som utøver vold vil skam og skyld som typisk ikke erkjennes av utøveren ha tendens til å bli lagt over på andre, uttrykt som: «Det var andres feil det som skjedde, – det jeg gjorde var det andre som fikk meg til». Helt motsatt vil den som er utsatt for volden ta på seg skylden selv og skamme seg over det som skjedde med en: «Det var noe ved meg som fikk dette til å skje, – det er meg det er noe forferdelig galt med som kan få andre til å gjøre så gale ting». Begge løsninger er en form for feilslutninger eller i det minste forenklinger som beskytter mot å ta innover seg hva som virkelig har hendt, og reagere på det. Mennesker som begår ekstremistisk vold, f. eks ved å delta i krigshandlinger i utlandet, kan ha vært både voldsutøver og voldsutsatt og/eller vært vitne til potensielt traumatiske hendelser. I denne artikkelen gir vi noen råd om hvordan slike erfaringer kan sorteres og bearbeides i terapi.

Til oss i spesialisthelsetjenesten kommer mennesker med symptomer og lidelser som er blitt så omfattende at de forstyrrer vanlige dagliglivsfunksjoner. Typisk formidles problemer med angst, depresjon, PTSD, selvmordsproblematikk, rus og selvskading, og kanskje også virkelighetsforstyrrelser i form av psykotiske forestillinger. Vi møter vel sjelden eller aldri noen som formidler direkte at han eller hun søker hjelp på grunn av sterk skam- eller skyldfølelse. Det gjelder enten personen har utsatt andre eller selv vært utsatt for vold. Skyld og skam dukker vanligvis opp i litt kamuflert form. Likevel ser vi et mønster i at nettopp skam og skyld ofte er motoren i utvikling av mange type psykiske problemer.

«Jeg får bare ikke sove» John 24 år
John er henvist til DPS av fastlegen, som uttrykker bekymring for et økende søvnproblem og depresjon. Legen har fulgt John gjennom oppveksten og nevner kort at den unge mannen har vært utenlands en periode, og synes etter det å ha blitt mer utilpass, sosialt isolert og blitt forsinket med å komme ordentlig i gang med skole eller arbeid. Når John kommer til avtalen hos psykolog beskriver han hvordan dårlig søvn forstyrrer dagliglivet, og gjør ham tung, trøtt og initiativløs. På psykologens spørsmål om han tror plagene kan ha sammenheng med noen opplevelser fra utenlandsoppholdet, virker han overrasket og litt avvisende og gjentar «Jeg får bare ikke sove, det er det som er mitt problem». Om månedene utenlands sier han lite, men virker samtidig litt mer engasjert når dette blir tema i samtalen.

Mareritt_1
Psykologen avslutter timen med å lage en ny avtale. Målsettingen er i første omgang å få en bedre avklaring av hva John kan ha opplevd som har gått inn på han, for så å skape et samarbeid om hva som kan være til hjelp for å komme seg videre. Psykologen har mye erfaring fra arbeid med mennesker som har vært utsatt for alvorlige grensekrenkelser som gjentatt vold eller overgrep, og vet at slike påkjenninger kan gjøre en syk. På samme måte vil psykologen anta at det å være den som utfører vold overfor andre også innebærer risiko for psykisk helse. Ubearbeidet vil slike erfaringer utgjøre en belastning for den det gjelder, og i større sammenheng kunne bety en risikofaktor for samfunnet rundt. Hvis vi skulle lage en huskeliste for lure ting terapeuten kan prøve ut videre, vil den kunne se sånn ut:

Spør direkte etter helt konkrete erfaringer
For de fleste vil det være vanskelig å snakke direkte og sammenhengende om hva de egentlig kommer for i terapi. De største påkjenningene er ikke alltid så enkelt å formidle med ord, og mange har lært seg en form for automatikk i å unngå det mest ubehagelige. Denne form for forsvar kan lenge fungere som beskyttelse mot de mest påtrengende minnene, og sånn sett ha vært til hjelp for å holde ut og kunne ta seg sammen når noe alvorlig har skjedd. Men over tid vil denne unngåelsen bli en del av problemet, og terapeuten må finne en god form på både å kunne bekrefte og akseptere unngåelsen hos klienten samtidig som han eller hun holder fast på å komme forbi unngåelsen. Måten å gjøre det på er å formidle tydelig respekt for klientens løsninger og plagsomme symptomer, parallelt med at man på en aktiv og støttende måte åpner for undring og nye spørsmål knyttet til den gamle historien. Vær mest mulig direkte når du undersøker hva som har skjedd. En vennlig undersøkende form formidler til klienten at det er mulig å snakke om det vanskelige, og at terapeuten kjenner til noe av den virkeligheten klienten kommer fra. En start kan være:

«John, du har ikke sagt noe særlig om hvor du var da du var utenlands, og hva du egentlig gjorde der. Jeg regner med at det er skjedd noe som det ikke er så lett å snakke om. Stemmer det? Jeg vil gjerne vite litt om hva som skjedde med deg. Kan du starte med bare å gi meg noen overskrifter?»

Bryt taushet og ensomhet
Et viktig utgangspunkt for terapeuten er å erkjenne at klienten sitter med noen kjerneerfaringer som han/hun i ettertid sannsynligvis har måttet være helt alene om. En tilnærming som åpner opp i dette lukkede landskapet kan Skyggevære at du som hjelper arbeider med å komme innenfor og ta plass på innsiden av det klienten strever med. Terapeuten må kunne stå der sammen med den det gjelder, og undersøke hvilke erfaringer det er snakk om – selv når disse er overveldende, skremmende og krevende å skulle forholde seg til. En slik tilnærming vil kunne åpne for tilgang til et større følelsesregister hos klienten, hvor skam og skyld kanskje for første gang kan få plass. Spørsmålet blir da: Hvordan få dette til når bare forestillingen om å skulle nærme seg det skammen handler om, tar pusten fra den som sitter så fastlåst?

«Når jeg hører hva du forteller om tiden i leiren og ute i felten er det vanskelig å forestille seg at man kan komme tilbake fra det, uten å bli preget av alle opplevelsene. Jeg skjønner at noe var veldig viktig for deg, av det du var med på (konkret på den og den måten…). Men det betyr ikke at andre sider ved det som skjedde ble vanskelig for deg å skulle forholde deg til. Og jeg hører også at det ikke var særlig mulig å snakke med andre om disse tingene (være redd, ville reise hjem igjen, bli syk av skyldfølelse) mens du var der. Jeg tror det først er mulig nå, og at skam og skyld for noe av det som skjedde nå har kamuflert seg som tristhet, tiltaksløshet og maktesløshet. Kan du kjenne deg igjen i det?»

Skam kan ha byttet plass med frykt
De vi møter gjennom individer som har erfaring med å ha vært aktive overgripere, som har krenket andre mennesker med vold og kanskje drept, vil være at de helt eller delvis opplevde at de måtte utføre disse handlingene under trusler om selv å miste livet dersom de ikke adlød ordre. En del vil ha opplevd helt uforberedt å komme i situasjoner der de selv ble utsatt for vold og trusler, og fryktet for sitt eget liv. I ettertid vil denne frykten typisk erstattes av skam- og skyldfølelse for hva de opplevde å måtte gjøre. Derfor blir det viktig å hjelpe personen med å ta tilbake erkjennelsen av egen frykt. Terapeuten kan si: «Hva kunne du gjort annerledes i den situasjonen?», og klienten svarer gjerne «Jeg skulle ha nektet, skulle ha gått derfra, skulle ha gjort et eller annet så jeg kom meg unna». Terapeuten spør: «Hva ville skjedd da?» Vi tenker kanskje at klienten skal svare «Da ville jeg klart å redde meg selv, da ville ikke det vonde ha skjedd, da ville alt blitt bra», men det er ikke dette som kommer. Liksom innenfra og ut formidles svaret «Da ville jeg selv blitt drept». Det er som om selve erkjennelsen av at overmakten var så stor, og at ens egen mulighet til å forsvare seg var tilsvarende liten, er altfor krevende å ta inn. Først når personen i ettertid får plass og trygghet nok til å kjenne i dag hvor utsatt han selv var den gangen, kommer alle følelsene som det tidligere ikke var rom for, mer på plass i historien om hva som faktisk skjedde. I takt med et utvidet og mer sammensatt følelsesrepertoar kan da erkjennelsen om egen sårbarhet og fortvilelse over skade man har påført andre tre mer fram.

Utsatt og overgriper på en gang
Mange som utøver vold mot andre har selv erfaring med å ha blitt krenket, utsatt og isolert gjennom oppveksten. Å komme i en posisjon til å være den som har makt og kontroll vil derfor gi sterk bekreftelse til selvfølelsen. I tillegg vil opplevelse av tilhørighet og «vi»-følelse virke svært motiverende på en utsatt ungdom. Endelig har man funnet noen som tilsynelatende forstår og støtter en, og samtidig er sterke og tydelige autoriteter.

Terapi_2I terapi med fokus på skam og skyldfølelse for å ha skadet andre vil reparasjonsarbeidet ikke først og fremst dreier seg om å komme fram til at «Det som skjedde var ikke min skyld. Jeg trenger ikke å skamme meg lenger». Som terapeut kan du sammen med klienten i stedet gå mer direkte til erkjennelsen av at uansett hvordan de avskyelige handlingene ble styrt av andre, så var det han eller hun selv som var der og utførte dem. Spørsmål om skyld og ansvar er med andre ord mye mer sammensatt. Målet terapeuten arbeider mot er å hjelpe klienten til å klare å se seg selv i sammenheng med det som skjedde, uansett hvor galt det var. Vi er ute etter en form for endestasjon, der personen det gjelder ikke lenger er redd for å huske og for i det hele tatt å skulle forholde seg til seg selv, men i større grad kan stoppe opp ved en erkjennelse av at «Slik var det. Det jeg gjorde var forferdelig. Jeg skulle ønske det aldri var skjedd. Men jeg forstår i dag noe om hvorfor det skjedde. Jeg er dypt fortvilet over hva jeg gjorde, og jeg må stå for det».

Dette er et arbeid vi naturligvis ikke går rett inn i. Det er ganske avansert og krever ressurser hos klienten som ikke alle har. Terapeuten må prøve seg fram og vurdere for og imot med hensyn til om en slik retning på tilnærmingen er hensiktsmessig. For de klientene som vi kan arbeide med på denne måten betyr det et stort sprang framover endelig å kunne lukke igjen for svært krevende og forstyrrende minner. Noen kan for første gang klare å ta inn det som har skjedd, samtidig som de får en ny mulighet til å forstå seg selv.

Delt skam gir mindre skam
Å dele historien om hva man skammer seg for er en effektiv måte å bryte gamle, destruktive allianser på. Gjennom terapiarbeidet får klienten mulighet til frigjøre seg fra forpliktelser av å måtte bevare det som en gang var en livsviktig relasjon. Det kan bli åpning for historien bak skammen. Innenfor rammen av en aktivt drivende og støttende traumeterapi vil klienten erfare at det også er andre som forstår, men på en helt annen måte enn tidligere.

Medisinen mot skamfølelse er å stå for det som har skjedd og de valgene man måtte ta i situasjonen der og da. Ved at vi som terapeuter er nysgjerrig undrende på hva skammen dreier seg om, kan klienten bli mer åpen overfor seg selv. Samarbeidet mellom terapeut og klient skal i retning av å gi energi og støtte slik at den som er klient kan si til seg selv og kanskje til noen andre: «Tenk at jeg gjorde dette. Hva kan jeg lære av det i dag?» Slik blir delt skam til mindre skam.