Traumer og traumebehandling

Ordet traume betyr skade. Om påkjenningene man har opplevd utvikler seg til et traume eller ikke avhenger av i hvilken grad hendelsen(e) overvelder den som opplevde det, og om personens mulighet til bearbeiding i etterkant. Uten en naturlig prosessering av hendelsen og hva det har gjort med en, kan minnet bli frakoblet og utilgjengelig for heling. En potensielt traumatiserende hendelse innebærer en trussel mot liv eller fysisk og psykisk integritet hos seg selv eller andre. I krig er det mange hendelser som kan ha disse kvalitetene. 

Brann_2

Reaksjonene eller ettervirkningene av hendelsen kan være følelsesmessige, kognitive og atferdsmessige. Personer som har Posttraumatisk stresslidelse (PTSD), den hyppigst forekommende psykiske lidelsen etter traumatisering, har symptomer på overaktivering i form av påvaktholdning og skvettenhet, gjenopplevelser i form av flashbacks og mareritt, og er også preget av unngåelse av det som minner om den traumatiske hendelsen.

Traumebehandling
Ved behandling av traumelidelser anbefales det generelt å arbeide etter en trefasemodell. Modellen innebærer ikke at behandlingen foregår strengt sekvensielt, men er mer en pedagogisk modell som understreker at traumebehandling består av ulike elementer.

Den første fasen kalles stabiliseringsfasen. I denne fasen legger en vekt på å gi personen forståelse og innsikt i traumelidelsen. Forståelse av hvordan symptomene en kjenner henger sammen med det en har opplevd gir mening og kontroll, og kan gi symptomlette i seg selv. Vi forklarer hvordan traumatisertes alarmsystem er sensitivert og at den traumatiserte personen opplever fare i situasjoner uten noen reell trussel hvis noe minner om den traumatiske hendelsen. Videre forklarer vi hvordan personen i slike situasjoner reagerer automatisk med det vi kaller for over- eller underaktivering. Ved overaktivering er personen kroppslig mobilisert til å flykte eller kjempe. Når dette ikke nytter, inntrer underaktiveringsresponsen som innebærer at personen blir kroppslig immobilisert med tilhørende følelse av nummenhet eller bedøvelse.

I stabiliseringsfasen legger vi vekt på hjelp til regulering. Dette innebærer nettopp å øve opp evne til å roe seg ned hvis en er overaktivert og vekke seg selv opp hvis en er underaktivert. Ved vellykket regulering vil personen igjen kunne bringe seg inn i mer moderat aktivering der det er mulig å tenke klart, løse problemer og ta seg av oppgaver knyttet til daglig fungering.

jente_problem_2

Sist men ikke minst, er det i stabiliseringsfasen viktig å hjelpe personen til å mestre dagliglivet bedre. Dette innebærer konkret hjelp til å få bedre søvn, etablere sunn struktur på dagen, ivareta seg selv bedre fysisk og å gjenoppta sunne spisevaner hvis disse har blitt forstyrret. Når dette er på plass har individet nok stabilitet og ressurser til å kunne starte bearbeidingen av de traumatiske opplevelsene.

Bearbeidingsfasen er den andre fasen i behandlingen. Her hjelper terapeuten personen til å arbeide seg igjennom hendelsene. Begrepet dobbel oppmerksomhet er sentralt i bearbeidingsfasen og innebærer at personen må ha evne til å fokusere på fortiden samtidig som han opplever å være tilstede sammen med terapeuten her og nå.

Det finnes flere ulike virksomme bearbeidingstilnærminger og teknikker
Felles for de ulike metodene innenfor den kognitive tradisjonen er at en arbeider med en systematisk gjennomgang av  traumehendelsene (eksponering) samtidig som en arbeider kognitivt med måten personen har dannet seg meninger om hendelsen og seg selv på. Metoder som TF-CBT (Trauma Focused Cognitive Behavioral Therapy) og Kognitiv Eksponeringsterapi er sentrale her.

En metode som har benyttes mye i Norge er EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing). Dette er en metode der personen gjennom bilateral stimulering, vanligvis i form av øyebevegelser, eksponeres for hendelsen samtidig som en søker å endre personens tanker om seg selv knyttet til hendelsen.

I IRRT (Imagery Rescripting and Reprocessing Therapy) gjennomgås også hendelsen mens en arbeider med å lage en ny avslutning der personen får anledning til å gi uttrykk for sine følelser og reaksjoner overfor overgriper.

En annen godt validert metode er NET (Narrative Exposure Therapy). Her konstruerer personen sin historie på en kronologisk livslinje som også inneholder personens liv før den traumatiske hendelsen inntraff.

I kroppsorienterte modeller som sensorimotorisk psykoterapi arbeider en direkte med fokus på kroppslige minner og reaksjoner.

Felles for disse bearbeidingsteknikkene er at en arbeider med personens reaksjoner på den traumatiske hendelsen. Når disse er gjennomarbeidet og personen ikke lenger plages av ulike former for følelsesmessige-, kognitive- og atferdsmessige reaksjoner kan en si at hendelsene har gått fra å være traumer til å være vonde minner.

Den tredje og siste fasen i traumebehandlingen fokuserer på rehabilitering. Her er målet å gjenoppta funksjon som før en ble utsatt for den traumatiske hendelsen. En må arbeide med ulike former for unngåelse som har utviklet seg og også hjelpe personen til å arbeide med potensiell skam- og skyldfølelse.

FORNET er en videreutvikling av Narrativ Eksponeringsterapi. Narrativ eksponeringsterapi ble utviklet for å gi behandling til personer utsatt for organisert vold, hvor målsettingen var å ha en fokusert korttidstilnærming til personer som hadde opplevd multiple traumer. Tilnærmingen har vært utprøvd i mange kulturer og er den best dokumenterte tilnærming for behandling av PTSD hos flyktninger og asylsøkere. I bistand til tidligere barnesoldater og til personer som hadde deltatt i mange krigshendelser så en at det var behov for et kombinert fokus på det å ha vært utsatt for traumehendelser og det å ha påført vold mot andre. FORNET ble derfor utviklet som en variant av Narrativ eksponeringsterapi. Behandlingen starter ved at en legger en livslinje for personen hvor en har et tau til å symbolisere livet fra fødsel til nåtid. Enden på tauet representerer fødsel og gjennomgår så livet fra start av hvor en legger blomster på linjen for spesielt fine hendelser, steiner for traumatiske hendelser og kvister for hendelser der en har utøvd vold mot andre. Ut fra denne oversikten gjennomgår en så hendelsene på nytt med særlig fokus på de verste hendelsene. Fokuset på voldshendelsene gjøres ved å se på den sammenhengen de skjedde under og relasjon til hva som ledet til hendelsene. Ulike følelser knyttet til hendelsene utforskes, også eventuell opplevelse av makt, styrke og opphisselse under voldshendelsene. Metoden er beskrevet i artikkelen “Treating Traumatized Offenders and Veterans by Means of Narrative Exposure Therapy”  (Hecker Tobias, Hermenau Katharin, Crombach Anselm, Elbert Thomas, Frontiers in Psychiatry, 6, 2015).

Artikkelforfatter:
psykologspesialist, PhD i klinisk medisin Håkon Stenmark RVTS Midt

Video: Når alarmen tar styringen