Motiverende samtale

Motiverende samtale (MI) er en rådgivingstilnærming delvis utviklet av de kliniske psykologene professor William R. Miller og professor Stephen Rollnick. Begrepet Motiverende samtale utviklet seg fra opplevelser med alkoholavhengige og ble først beskrevet av Miller i 1983. De grunnleggende begrepene og tilnærmingene ble senere videreutviklet av Miller og Rollnick til å bli en mer detaljert beskrivelse av kliniske retningslinjer. Motiverende samtale er en metode som arbeider med å fremme og aktivere indre motivasjon hos klienten selv for å endre vedkommendes atferd. Motiverende intervju er en målorientert og klientsentrert rådgivningsstil som har som mål å få fram atferdsendring ved å hjelpe klienter med å utforske og fjerne ambivalens. Sammenliknet med ikke-styrende rådgivning, er Motiverende samtale mer strukturert og målorientert. Motiverende samtale avviker fra tradisjonell Rogeriansk klientsentrert terapi ved bruk av styring hvor terapeutene forsøker å påvirke klienter til å overveie å gjøre atferdsendringer, i stedet for å ikke-styrende utforske seg selv[1]. Gjennomgangen og fjerningen av ambivalens er et sentralt formål, og rådgiveren er med vilje styrende for å oppnå dette formålet[2]. (hentet fra Wikipedia – vi må forklare)

For å kunne skape en endring eller bevegelse må det etableres en relasjon med den hjelpetrengende. Både hjelperen og den hjelpetrengende vil bringe med seg holdninger, forventninger og tanker som er basert på erfaringer fra eget liv inn i samtalen. Det kan hende at den personen du skal samtale med har dårlige erfaringer med voksne eller systemet du representerer. Hvis en for eksempel en lærer skal gjennomføre samtalen kan det hende at den unge voksne har negative forventninger som handler om å få kjeft, ikke mestre eller ikke bli forstått. Vi må være bevisst hva vi selv bringer med oss inn i samtalen og ta hensyn og være spørrende til vår samtalepartners erfaringer og tanker. Dette bygger samarbeid og allianse. Uten dette vil gode samtaleteknikker i liten grad skape endring.

Det er derfor nyttig å kjenne til hvilke deler en samtale kan bestå av. Særlig når det gjelder unge som er opptatt av ekstreme verdensbilder og fiendebilder er det viktig å forstå de ulike lagene i kommunikasjon og forholdet mellom disse.

En kommunikasjonsmodell basert på arbeid av psykologene (?) William R. Miller og Stephen Rollnick kan benyttes for å vise tenkte deler i en kommunikasjon. Modellen er dynamisk siden en dialog aldri er statisk, men i stadig bevegelse. De ulike lagene er navngitt: «klisjelaget», «faktalaget», «meningslaget» og «følelseslaget». Bevegelsen mellom disse delene er vekslende og situasjonsavhengige. Ofte vil hjelperens kommunikasjonsform avhenge av den relasjon som han/hun har bygget opp, eller er i ferd med å bygge opp med den unge, og hvor den unge er i sin endringsprosess. Den hjelpetrengende vil bevege seg i hele modellen og hjelperen vil forsøke å skape endring enten ved å følge personen eller ved å aktivt prøve bevege personen til et dypere lag.

I «klisjelaget» utveksles generelle, nøytrale eller hverdagslige betraktninger. Dette kan bidra til at samtalepartnerne kommer på bølgelengde med hverandre, særlig hvis man fokuserer på tema av felles interesse, for eksempel sport. Klisjelaget er særlig aktuelt i innledende fase når møtet først finner sted. Av og til vil kommunikasjonen være preget av partenes forforståelse og formelle roller. Den unge kan kanskje relatere sin oppfatning av den voksne til fordommer og tidligere erfaringer med andre voksne. Tilsvarende kan hjelperen ha en stereotyo eller forenklet forforståelse av den unge.

I «faktalaget» utveksler man mer fakta og relevante opplysninger. Hjelperen kan for eksempel fortelle om grunnen til samtalen, sitt mandat, sin taushetsplikt og sin rapporteringsplikt om dette er relevant. Ofte kan hjelperen unnlate å forteller om bakgrunn og tema for møte eller presentere det på en vag måte. Frykt for hvordan personen som snakkes til vil reagere kan enkelte ganger hindre oss i å etablere den strukturen samtalen har behov for. Hvis ikke strukturen og tematikken blir tydeliggjort kan personen du snakker med bli usikker og kanskje ikke svare troverdig på dine spørsmål. Tidligere uheldige erfaringer med voksne kan bli styrende for hvordan personen tar til seg og responderer på din informasjon. Gode og trygge rammer regulerer både hjelperen og den som har behov for hjelp.

I dette laget vil den hjelpetrengende kunne fortelle om sine konkrete handlinger, sin familiesituasjon, skolegang, fritid og arbeid.

I «meningslaget» kommer personen du snakker med sine ønsker, forventninger, bekymringer og syn på sin livssituasjon, eller på samfunnsforhold til uttrykk. Dett kan bli uttrykt på en direkte eller indirekte måte. Denne delen blir ofte synlig etter en viss tid, gjerne når den unge har fått mer tillit til hjelperen. Han/hun kan derimot fortsatt ha et stereotypt bilde av din rolle, og teste ut dine grenser. Hjelperen får innblikk i den unges motiver og atferd.

I «følelseslaget» gir personen som snakkes med uttrykk for for de følelser som ofte ligger til grunn for den måten han/hun tolker sin livssituasjon og omverdenen på. Følelseslaget er spesielt viktig når hjelperen skal støtte personens i å reflektere over sine synspunkter og frigjøre seg fra ekstremisme. Noen har lett for å uttrykke følelser som glede og sorg. Andre, ikke minst unge med tilknytning til ekstremisme, har vansker med dette og uttrykker i stedet sinne og frustrasjon. Det kan for eksempel være frustrasjon over personlige nederlag eller forhold i samfunnet som oppfattes som truende eller urettferdige. Hjelperen bør her arbeide med å oppnå det tillitsforhold som kan bidra til at ungdommen åpner opp for å bearbeide sine følelser.

Kontaktetablering

  • Etablering er kontakt er en forutsetning for at endrende samtale skal finne sted. Relasjonsarbeid kan være utfordrende for en hjelperen som møter personen i fare for første gang. Her er noen råd om hvordan den første møtet kan bli vellykket:
  • Forklar hva ditt oppdrag er (evt: hva du vil), hvis ikke dette allerede er klart
  • Ikke kjør for hardt på. Skap en ok atmosfære gjennom «small talk», gjennom emner av felles interesse
  • Lytt, og la ungdommen snakke mest mulig. Still spørsmål med åpne svarmuligheter
  • Unngå å virke for nysgjerrig eller bruke «hvorfor», da det kan virke negativt og fordømmende
  • Unngå ironiske bemerkninger som kan skape misforståelser og ødelegge relasjonen
  • Unngå forstyrrende avbrytelser
  • Vis din menneskelige side. Erkjenn noen av dine feil og mangler hvis det virker relevant i situasjonen
  • Hvis ungdommen er avvisende, kan man forsøke å bytte roller ved for eksempel å si: «Nå er det du som stiller meg spørsmål».
  • Oversatt fra: Forebyggelse af ekstremisme, Relasjons og mentorarbejde, Social og integreringsministeriet, 2012