Fremmedkrigere: Tilbake i Norge

Personer som returnerer til Norge etter å ha deltatt i krigshandlinger i utlandet kan ha behov for hjelp og tilrettelegging. Vårt kunnskapsgrunnlag i dag tyder på at denne gruppen varierer stort med tanke på både hjelpebehov og hvor de befinner seg i sin radikaliseringsprosess.

hva-er-radikaisering

Begrenset kunnskap
Det eksisterer i dag få studier av risiko for ekstremistisk vold eller hjelpebehov hos personer som returnerer hjem etter deltagelse i ikke-regulær krigføring i utlandet. Sannsynligvis vil det være store variasjoner med tanke på hvilken hjelp de har behov for, hvor ekstreme de er i sine tanker og handlinger, og om de utgjør en fare for seg selv eller andre.

For enkelte personer kan retur fra et krigsområde avslutte et kapittel i livet. Vedkommende føler han eller hun har utført sin plikt, uten å ha et ønske om å bringe konflikten hjem eller motivere andre til å reise ut. Konflikten og det personen har opplevd kan også ha bidratt til en avradikalisering. Denne prosessen kan være et resultat av at forventninger ikke ble møtt eller at personen var vitne til hendelser som skapte en tvil/usikkerhet hos han eller henne. Et fåtall av de som har begått ekstremistisk vold i konfliktområder og blitt anerkjent eller fått posisjoner innenfor ekstreme grupper, bringer konflikten med seg hjem. Dette kan handle om rekruttering og i ytterste konsekvens terrorhandlinger.

Miljøet og de mulighetene de returnerer til er også av betydning. Enkelte personer returnerer til etablerte radikale miljøer der de hylles som helter og blir sett opp til av andre. Uten hjelp til å søke eller etablere kontakt med nye miljøer, kan faren være stor for at personen vil bevare sin ekstreme posisjon.

Utgjør fremmedkrigere en fare
Er returnerte fremmedkrigere «tikkende bomber»? Svaret er mest nei og litt ja. Ingen har en bestemt nedtellingstid til en «mental eksplosjon», men enkelte kan ha opplevd erfaringer og utført handlinger som gjør at de under gitte situasjoner både kan være til skade for seg selv og andre. Det å delta i eller bli utsatt for kamphandlinger eller voldsutøvelse kan medføre store psykiske vansker. Hvis vedkommende allerede er psykisk sårbar i forkant er sjansene for psykisk uhelse mangedoblet. Veien til ny voldsutøvelse kan være kort hvis en person allerede har krysset moralske grenser og har stor psykisk smerte.

Regulære soldater og fremmedkrigere
Det er både vanskelig og uhensiktsmessig å sammenlikne fremmedkrigere med soldater i profesjonelle militære avdelinger. Stridsbelastningene kan være like, men utover det eksisterer det store forskjeller.

Norske soldater som tjenestegjør i internasjonale operasjoner er selekterte og har gjennomført grundig trening før deployering. Treningen er omfattende og gjør soldatene mer robuste i møte med psykiske belastende hendelser. Tillit til og kunnskap om ledelse, våpen, materiell og logistikk er også faktorer som virker beskyttende. Dette er faktorer som ikke eksisterer, eller som opptrer mer tilfeldig, i ikke-regulær krigføring. Dette fraværet av beskyttelse kan gjøre fremmedkrigere spesielt sårbare for både fysisk og psykisk uhelse.

I motsetning til våre regulære styrker er heller ikke fremmedkrigere utvalgt, screenet fysisk eller psykisk på forhånd, ei heller er de hendelsene de har blitt utsatt for nedtegnet. Vi har derfor liten oversikt over personens fysiske og psykiske utgangspunkt eller de stressorene personen er blitt utsatt for. Enkelte personer kan ha deltatt i mange stridshandlinger, mens andre har deltatt i få eller ingen. Personer som for eksempel har hatt logistikkoppdrag har kanskje i liten grad opplevd direkte strid. En kartleggende samtale vil være nødvendig, da det er vanskelig, og til viss grad umulig, å innhente komparentopplysninger.

Både internasjonal og nasjonal forskning er tydelige på at det å delta i eller bli utsatt for krigshandlinger eller vold ikke er helsefremmende. Tvert imot vil slike opplevelser kunne føre til redusert fysisk og psykisk funksjon. Post traumatisk stressforstyrrelse og alvorlige angstforstyrrelser er kun to av flere vansker stridshandlinger kan resultere i.

Film: hjernefilm tunel

Behov for kartlegging og støtte
Regulære styrker avslutter sin tjenestegjøring på en seremoniell og symbolske måte. Stridshandlingene er over og personen reiser hjem til familie og lokalsamfunn. Denne avslutningen er ikke tilstede hos fremmedkrigere og flere vil kunne ta med krigen hjem. Ved å gjøre konflikten global vil de kunne legitimere vold i Norge enten på eget initiativ eller på oppdrag fra ledelsesnivå i gruppen de tilhører.

Ideologi og religion kan derimot enkelte ganger virke beskyttende for psykisk helse. Det å kjempe for noe utover deg selv, der din og andres atferd tilskrives tro eller religion kan øke vår tåleevne i strid. Det er derimot viktig å poengtere at langt fra alle fremmedkrigere har en slik religiøs forankring i sin krigsdelaktighet.

Etter retur til Norge
Det å returnere til en vanlig hverdag kan være utfordrende for regulære styrker generelt og for fremmedkrigere spesielt. Det kan for mange være vanskelig å roe ned et stressystem som har vært aktivt over lang tid. En slik overaktivering vil over tid kunne føre til psykiske vansker samtidig som det kan føre til at vi feiltolker situasjoner og hendelser rundt oss. Nøytrale situasjoner kan bli vurdert som farlige og atferd som flukt eller kamp kan være uheldig for personen og omgivelsene rundt. Etter å ha vært vitne til mye lidelse kan det være vanskelig å leve seg inn vanlige hverdagsutfordringer i Norge. Logistikk i egen familie eller fargevalg på en sofa en venn vurderer å kjøpe, kan synes uvesentlig. Regulære styrker blir informert om dette og blir gitt mulighet til å bearbeide hendelser og reflektere over utfordringer ved og etter hjemkomst. Denne formen for forebyggende aktivitet er ikke fremmedkrigere del av, noe som igjen vil gjøre re-integrering spesielt utfordrende.

Oppfølging etter retur
Fremmedkrigere bør følges opp og kartlegges etter retur til Norge. Dette er viktig for å forebygge psykiske vansker i ettertid. Denne oppfølgingen vil også kunne virke forebyggende på fremtidig voldsbruk. Møtet med en hjelper på et tidlig tidspunkt kan bidra til inkludering og re-integrasjon. Hvordan fremmedkrigere blir møtt etter hjemkomst kan ha stor betydning for deres mulighet til eller motivasjon for re-integrering i samfunnet. Når lovbrudd er begått, eller faren for fremtidig ekstremistisk vold er stor, er tvangstiltak og frihetsberøvelse nødvendig. Det eksisterer derimot begrenset forskning som tilsier at slike tiltak alene vil kunne bidra til re-integrering eller resosialisering. Kunnskapsgrunnlaget i dag kan derimot synes å indikere det motsatte. Det å bli møtt med tvang og restriksjoner som hovedtiltak vil kunne forsterke personens opplevelse av utenforskap eller eksklusjon, noe som igjen kan forsterke deres radikale eller ekstreme posisjon.

Aarhus kommune gir i dag tilbud om samtale til alle de som er registrert, som har returnert fra aktuelle konfliktområder i utlandet. Kommunen rapporterer at nesten alle takker ja til en slik samtale. Mange takker derimot nei til videre oppfølging, men opplysningene fra den initiale samtalen er verdifulle. Enkelte rapporterer ikke behov for videre oppfølging og hjelperen/ene som utførte samtale opplever heller ingen stor bekymring. Noen vil takke nei, hvor kontaktpersonen opplever noe bekymring. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig å bedrive «watchfull wainting» ved at hjelperen etter noe tid tar kontakt igjen, en eller flere ganger. Enkelte ganger kan personer avvise hjelp eller støtte samtidig som hjelperen/ene har stor bekymring. Om denne bekymringen er knyttet til ekstremisme bør kontakt med politi etableres eller reetableres.