«Våre barn er sårbare»

– Å vokse opp i Norge hvor religion er veldig underordnet, kan være utfordrende for ungdom i minoritetsfamilier med sterk religiøs identitet. Mange sliter med å finne sin sosiale og kulturelle tilhørighet. Da kan internett bli en viktig arena, blant annet for bekreftelse.

Styreleder i Minotenk
Navjot K. Sandhu – styreleder i Minotenk

Det er Navjot K. Sandhu, styreleder i tenketanken Minotenk som sier dette. Hun har selv vokst opp i en minoritetsfamilie og har mye erfaring i dialogmøter med ungdom i regi av Minotenk – selv om hun bare er 32 år. Av profesjon er hun politi i Spesialenheten for organisert kriminalitet, spesielle operasjoner.

– Engasjementet mitt i Minotenk holder meg i balanse. I politiet jobber jeg i maktapparatet og håndhever lov og orden. Da er det viktig for meg ta pulsen på samfunnet på en annen måte enn det jeg holder på med til daglig. Jeg brenner for og er genuint opptatt av integrering og mangfold, sier hun. – Denne kombinasjonen gjør meg mer rustet til å forstå sårbarheten i samfunnet, for så å arbeide for å redusere den.


Oversett i stillhet

Sandhu forteller om skolejenta på 16 år som har valgt å bære hijab. Hennes første møte med videregående skole er å bli hentet av rådgiveren som vil diskutere bruk av hijab. ”Hodeplagget vil virke lammende på aktivitetene på skolen, og dessuten er det uhygienisk”, sier han. Rådgiveren lister opp vanskeligheter med praksisplass og å få jobb senere – hijaben vil være et hinder. Av medelever blir hun mobbet, først og fremst oversett. Hun er den eneste som år etter år ikke får rose på Valentinsdagen. Hun har aldri blitt sett av motsatt kjønn, og ingen har sagt at hun er vakker.

Familien er førstelinjen
– Risikofaktorene er som du skjønner, universelle, sier Sandhu. – Men det særegne for minoritetsungdom er at de reagerer på konflikter i muslimske land, land de føler tilhørighet til, som Afghanistan, Irak, Syria og Pakistan. Minoritetsungdom i Norge som har opplevd krigen i Afghanistan på kroppen, har nyhetsbildet tett på. Andre har stor familie i Pakistan. Hyppig kontakt med familien der gjør at krig og nød blir veldig nær. Refleksjoner rundt rettferdighet kommer sigende. Veien kan være kort til å tenke at her sitter jeg, jeg har fått alt på et sølvfat, og i Pakistan er familien min i nød. De trenger hjelp, der har jeg noe å bidra med. Dette er også et bakteppe ved rekrutteringen av en vakker, oversett og sårbar ungjente fra Oslo, som ikke ennå har utviklet evnen til å tenke på konsekvensene.

Skjermbilde 2015-04-29 kl. 09.50.19
«Ingen hadde sagt noe sånt til meg før» Jasmine 17 år

Sandhu er opptatt av familiens rolle i radikaliseringsprosessen.
– Familien er førstelinjen i kampen mot radikalisering. Der formes du som menneske, utvikler identitet og verdier som du bygger på senere i livet. Jeg tenker at ungdom som blir radikalisert, ofte ikke er blitt sett eller hørt hjemme. De har ikke kommet til orde med spørsmål eller motforestillinger om religion og politikk. I mange minoritetsfamilier er det far som snakker og mener. Det er patriarkalske forhold som ikke gir rom for diskusjon, barna skal bare ta imot. Da får ikke de unge brynt synspunkter og holdninger i dialog med foreldrene. Rom for positiv refleksjon finnes ikke. Veien kan dermed bli kort til å søke svar andre steder, til internett og samtalegruppene der, sier hun – og snakker gjerne tydelig til foreldre:

– Forstår egentlig foreldrene våre utfordringene med å vokse opp i et sekulært samfunn? Forstår dere mekanismene i samfunnet? Forstår du hvordan det er å være annerledes? Ja, du er kanskje kjempestolt over at datteren din bærer hijab, men har du fått med deg alle de gangene den blir dratt av henne på skolen?

Skap rause hjem
Navjot Sandhu oppfordrer foreldre til å justere definsjonen av foreldrerollen.
– Mange har en oppdragelsesstruktur hvor de sanksjonerer. Og: hvis du har et barn som er i en radikaliseringsprosess og du ønsker å endre på det – må du skape en åpenhet og raushet i hjemmet ditt hvor barnet kan komme hjem og si: «Pappa, jeg har driti meg ut» eller «Mamma, jeg er ikke meg selv lenger – hjelp meg!». Og hvis du ikke har skapt denne rausheten fra dag en med barna dine – hvordan kan du forvente at barnet som 17-åring skal kunne si det til deg? I tillegg mener hun at ære er et begrep som står sterkt: – Gjør du noe dumt, skader du ikke bare deg selv, men hele familien. Da blir det vrient å være åpen om feil du har gjort, og det blir vanskelig å snu om du har viklet deg inn i radikaliseringsprosessen. Sandhu mener de fleste minoritetsfamilier opplever møtet med Norge som et sjokk.
– De blir satt ut, ikke minst over at barneoppdragelsen er så annerledes her. De føler at de mister kontrollen over barna og strever med å beholde den. Jeg tror det er her den negative holdningen til vestlige verdier blir født. Foreldrene spiller på fordommer fra den vestlige verden fordi de mangler argumenter for hvorfor barna skal føre videre deres kultur, levesett og religiøse identitet.

Barn på identitetsjakt
Sandhu oppfordrer foreldre til å engasjere seg i barnets hverdag; på skole, fritid og på nett.
– Det er dessverre sånn at det idag ikke er noen begrensning på hvem som kan kontakte våre barn. Det er skremmende  – men slik er det i dagens globale samfunn. Rekruttererne spiller på narrativer som er så utrolig sterke – lidende barn, videoer, bilder. Det er brutalt, og blir enda verre for norske ungdommer som i sin trygge hverdag jakter på sin identitet.
Sannsynligvis spiller rekruttering på web en stor rolle. – Vi vet at rekruttering via web ikke er tilfeldig. Det er en organisert og strukturert aktivitet, hvor flere ledd har ulike ansvarsområder. Noen utvikler språkbruken, noen tar seg av symbolbruken og andre den direkte kommunikasjon med ungdommen. De som står bak, kjenner sårbarhetsfaktorene og vet nøyaktig hvordan de skal opptre for å oppnå det de vil. De har lært seg å manipulere og er karismatiske retorikere. På lukkede samtalegrupper på Facebook utvikles det tillit og lojalitet mellom de som deltar. Alt dette bidrar i rekrutteringsprosessen, men de fleste blir ikke rekruttert uten et fysisk møte. Vendepunktet, point of no return, blir det fysiske møtet, mener hun.

Terrorforsker Lars Gule: Radikalisatorene spiller på følelser og har god innsikt i psykologi, kommunikasjon og mediebruk.

Skjulte bakmenn
Snapchat er et sosialt medium som bakmennene bruker for å skjule seg, det er særlig utbredt i USA. Kommunikasjonen foregår gjennom bilder som umiddelbart blir slettet. Og de unge selv, som er i kontakt med dem som rekrutterer, avslører ingenting. – Når noen fatter mistanke om at en radikaliseringsprosess er på gang, er lojaliteten allerede etablert – og ungdommen holder det de vet, tett til brystet, sier Sandhu.
Minotenk arbeider for å forebygge radikalisering blant annet gjennom dialogmøter på skolene i byen. Målet er å styrke de unge i møtet med manipulerende krefter som prøver å hjernevaske dem og bidra til radikalisering.
– I etterkant av et dialogmøte hender det at en ungdom kommer til meg, til helsesøster eller en rådgiver og sier:  ”Du, jeg har en venn, han har begynt å låse seg inne, er bare på nettet, er opptatt av å høre på religiøse ledere, på voldsforherligende taler og har fått et veldig negativt syn på vesten.” Det er alltid en venn som har endret atferd.

Må styrke miljøet rundt
Det er få fremmedkrigere fra Norge. I følge PST er antallet mellom 60 og 100, 20 er kommet tilbake, ti er drept i kamp og tre er fengslet. – Hver gang vi hører om en som er blitt fremmedkriger, har vi som samfunn mislykkes. Verdens dårligste unnskyldning er å skylde på islam! Islamofobien er like truende for samfunnet som voldelig radikalisering. Det er ikke utelukkende muslimske verdier som får noen til å reise til Syria. Den norske dugnaden har sviktet når askeladden blir fremmedkriger. Den enkeltes erfaringer og opplevelser må ses i sammenheng, mener Navjot K. Sandhu.

I den situasjonen kan åpenhet i hjemmet være god forebygging. Når barnet ser noe på nettet som skremmer eller opprører dem – så må det være en sunn, voksen rollemodell som de kan snakke med – enten det er en lærer, en tante eller noen andre. For vi kan ikke stoppe barna fra å gå på internett – men vi må være der og bry oss, og jobbe for å styrke miljøet rundt.

Sadhu påpeker at en høy grad av foreldreinvolvering i barnas hverdag er effektivt.
-Vi ser at de foreldrene som engasjerer seg i skole og i fritiden til sine barn også får ta del i «det store norske nettverket». Foreldre i minoritetsmiljøer må også forstå at parallelle samfunn skaper et gap – en kløft som er vanskelig å minimere når et barn går fra å være barn, til ungdom til voksen. Det er en enorm styrke i motgang, men vi kan ikke forvente at 13,14,15-åringer skal skjønne det. Den motgangen møter dessverre våre barn i veldig ung alder, og dette bør foreldrene ta innover seg, påpeker Sandhu.

Be om bekymringssamtale
Når mener Sandhu at det er grunn for foreldre å bekymre seg?
– Jeg pleier å si til foreldre at dersom ditt barn ikke lenger er seg selv – da er det grunn til bekymring. Det kan være isolasjon, endring av vennekrets eller andre adferdsendringer. Som gutten fra Oslo som ikke lenger kunne ha jentevenninner – han ville ikke ta jenter i hånden og ble generelt veldig «streng», spesielt mot sine søstre og sin mor. Han fikk et stort behov for å predikere religion og brukte en «Vesten mot oss»-retorikk. Få foreldre vil bekymre seg for at barnet deres viser større interesse for samme tro som dem selv, men jeg sier at «når de ikke selv kjenner igjen sin tro når barnet predikerer – da må dere begynne å bekymre dere». Ta kontakt med politiet og be om bekymringssamtale! Det er Navjot K. Sandhus anbefaling til lærere, naboer, venner og foreldre. Helsesøster, barnevern, fastlege kan også kontaktes.