«Familien som forebyggingsarena»

– Å vokse opp i Norge hvor religion er et privat anliggende, kan være utfordrende for ungdom i minoritetsfamilier med sterk religiøs identitet. Mange sliter med å finne sin sosiale og kulturelle tilhørighet. Da kan internett bli en viktig arena, blant annet for bekreftelse.

Styreleder i Minotenk
Navjot K. Sandhu – styreleder i Minotenk

Det er Navjot K. Sandhu, styreleder i tenketanken Minotenk som sier dette. Hun har selv vokst opp i en minoritetsfamilie og har mye erfaring fra dialogmøter med ungdom i regi av Minotenk. Hun er politi i Spesialenheten for organisert kriminalitet, spesielle operasjoner.

– Engasjementet mitt i Minotenk holder meg i balanse. I politiet jobber jeg i maktapparatet og håndhever lov og orden. Da er det viktig for meg å ta pulsen på samfunnet på en annen måte enn det jeg gjør til daglig. Jeg brenner for og er genuint opptatt av integrering og mangfold, sier hun. – Denne kombinasjonen gjør meg rustet til å forstå de sårbare i samfunnet, og arbeide for å forebygge sårbarhet.


Oversett og utenfor

Sandhu forteller om skolejenta på 16 år som har valgt å bære hijab. Hennes første møte med videregående skole er å bli hentet av rådgiveren som vil diskutere bruk av hijab. ”Hodeplagget kan virke hemmende på aktivitetene på skolen, og dessuten er det uhygienisk”, sier han. Rådgiveren lister opp vanskeligheter med praksisplass og å få jobb senere – hijaben vil være et hinder. Av medelever blir hun mobbet og utestengt. Hun er den eneste som ikke får rose på Valentinsdagen. Hun får lite oppmerksomhet av gutter, og ingen sier at hun er vakker.

Familien er førstelinjen
– Risikofaktorene er universelle, sier Sandhu. – Det særegne for minoritetsungdom er at de reagerer på konflikter i muslimske land de føler tilhørighet til, som Afghanistan, Irak, Syria og Pakistan. Minoritetsungdom i Norge som selv har opplevd krig i Afghanistan, har nyhetsbildet tett på. Andre har stor familie i Pakistan. Hyppig kontakt med familien utenlands gjør at krig og nød blir veldig nær, og skaper tanker om urettferdighet. Veien kan være kort til å tenke at jeg har fått alt på et sølvfat, og i Pakistan er familien min i nød. De trenger hjelp, der har jeg noe å bidra med. Denne urettferdigheten og muligheten til å hjelpe brukes ved rekruttering av sårbare og oversette unge, som ennå ikke tenker så mye på konsekvensene.

Skjermbilde 2015-04-29 kl. 09.50.19
«Ingen hadde sagt noe sånt til meg før» Jasmine 17 år

Sandhu er opptatt av familiens rolle i radikaliseringsprosessen. – Familien er førstelinjen i kampen mot radikalisering. Der formes du som menneske, utvikler identitet og verdier som du bygger på senere i livet. Jeg tenker at ungdom som blir radikalisert, ofte ikke er blitt sett eller hørt hjemme. De har ikke kommet til orde med spørsmål eller motforestillinger om religion og politikk. I mange minoritetsfamilier er det far som snakker og mener. Det er patriarkalske forhold som ikke gir rom for diskusjon, barna skal bare ta imot. Da får ikke de unge brynt synspunkter og holdninger i dialog med foreldrene. Rom for positiv refleksjon finnes ikke. Veien kan dermed bli kort til å søke svar andre steder, til internett og samtalegruppene der, sier hun.

Sandhu utfordrer foreldrene: – Forstår dere egentlig hvordan det er å vokse opp i et sekulært samfunn? Forstår dere mekanismene i samfunnet – hvordan det er å være annerledes? Ja, dere er kanskje kjempestolt over datteren deres som bærer hijab, men hva med alle de gangene den blir dratt av henne på skolen?

Skap åpenhet og rause hjem
Navjot Sandhu oppfordrer foreldre til å justere foreldrerollen. – Mange har en oppdragerstil hvor de straffer. Men, hvis du har et barn som er i en radikaliseringsprosess du ønsker å endre – må du skape åpenhet og raushet i hjemmet slik at barnet kan komme hjem og si: «Pappa, jeg har driti meg ut» eller «Mamma, jeg er ikke meg selv lenger – hjelp meg!». Hvis du ikke har skapt denne åpenheten tidligere – hvordan kan du forvente at barnet som 17-åring skal kunne åpne seg? I tillegg mener hun at ære er et begrep som står sterkt: – Gjør du noe dumt, skader du ikke bare deg selv, men hele familien. Da blir det vanskelig å være åpen om feil, og det blir tungt å snu radikaliseringsprosessen. Sandhu mener mange minoritetsfamilier opplever møtet med Norge som et sjokk. – De blir satt ut, spesielt fordi barneoppdragelsen er så annerledes her. De føler at de mister kontroll over barna og bruker mye krefter på å beholde kontrollen. Foreldrene spiller på fordommer mot Vesten, for å argumente for at barna skal føre videre deres kultur, levesett og religiøse identitet. Jeg tror dette kan føre til negative holdninger til vestlige verdier.

Barn på identitetsjakt
Sandhu oppfordrer foreldre til å engasjere seg i barnets hverdag; på skole, fritid og på nett. – Det er dessverre sånn at det ikke er noen begrensning på hvem som kan kontakte våre barn. Det er skremmende – men slik er det i dagens globale samfunn. Rekruttererne spiller på sterke historier – lidende barn, videoer, bilder. Det er brutalt, og blir enda verre for norske ungdommer som i en trygg hverdag jakter på sin identitet. Sannsynligvis spiller rekruttering på internett en stor rolle. – Vi vet at rekruttering via sosiale medier ikke er tilfeldig. Det er en organisert og strukturert aktivitet, hvor flere ledd har ulike ansvarsområder. Språk- og symbolbruk blir utviklet av noen, mens andre har den direkte kommunikasjon med ungdommen. De som står bak kjenner sårbarhetsfaktorene og vet nøyaktig hvordan de skal opptre for å oppnå det de vil. De har lært seg å manipulere og er karismatiske retorikere. På lukkede samtalegrupper på Facebook utvikles det tillit og lojalitet mellom deltagerne. Alt dette bidrar i rekrutteringsprosessen, men de fleste blir ikke rekruttert uten et fysisk møte. Vendepunktet, point of no return, blir det fysiske møtet, mener Sandhu.

Terrorforsker Lars Gule: Radikalisatorene spiller på følelser og har god innsikt i psykologi, kommunikasjon og mediebruk.

Skjulte bakmenn
Bakmenn bruker blant annet Snapchat for å skjule seg. Kommunikasjonen foregår gjennom bilder som umiddelbart blir slettet. De unge som er i kontakt med radikalisatorer, avslører ingenting. – Når noen fatter mistanke om en radikaliseringsprosess, er lojaliteten allerede etablert – og ungdommen holder det de vet, tett til brystet, sier Sandhu. Minotenk arbeider for å forebygge radikalisering blant annet gjennom dialogmøter på skoler. Målet er å styrke de unge i møtet med manipulerende krefter som prøver å hjernevaske dem og bidra til radikalisering. – I etterkant av dialogmøter kan ungdom komme til meg, helsesøster eller rådgiver og si:  ”Du, jeg har en venn.. Han har begynt å lukke seg inne, er mye på nettet og hører på religiøse ledere som snakker om bruk av vold mot Vesten.” Det er alltid en venn som har endret atferd.

Må styrke miljøet rundt
Det er få fremmedkrigere fra Norge. I følge PST er det mindre enn hundre som har reist ut, og under halvparten av disse er kommet tilbake. – Vi som samfunn har mislykkes hver gang noen reiser ut som fremmedkriger. Verdens dårligste unnskyldning er å skylde på islam! Islamofobien er like truende for samfunnet som voldelig ekstremisme. Det er ikke muslimske verdier som får nordmenn til å reise til Syria. Den norske dugnaden har sviktet når Askeladden blir fremmedkriger. Den enkeltes erfaringer og opplevelser må ses i sammenheng, mener Navjot K. Sandhu.

Åpenhet i hjemmet kan være god forebygging. Når barn ser noe på nettet som skremmer eller opprører dem – må de ha en god voksen rollemodell å snakke med – enten det er en lærer, en tante eller andre. Vi kan ikke stoppe barn fra å bruke internett – men vi må være der og bry oss, og jobbe for å styrke barnets miljøet.

Sadhu påpeker at foreldreinvolvering i barnas hverdag er effektivt. – Vi ser at de foreldrene som engasjerer seg i barnas skolegang og fritid også blir en del av «det store norske nettverket». Foreldre i minoritetsmiljøer må også forstå at parallelle samfunn skaper et gap – en kløft som er vanskelig å minske når barna går fra barn, til ungdom og voksen. Det er styrke i motgang, men vi kan ikke forvente at de unge skal skjønne det. Denne motgangen møter våre barn dessverre i veldig ung alder, og dette bør foreldrene ta innover seg, påpeker Sandhu.

Be om bekymringssamtale
Sandhu mener foreldre har grunn til bekymring hvis barnet ikke lenger er seg selv. Det kan være isolasjon, nytt vennemiljø eller andre adferdsendringer, feks gutten fra Oslo som ikke lenger kunne ha jentevenninner – han ville ikke ta jenter i hånden og ble generelt veldig «streng», spesielt mot mor og søstre. Han fikk stort behov for å snakke om religion og hadde en «Vesten er imot oss»-retorikk. Få foreldre vil bekymre seg for at barnet deres blir mer interessert i samme tro som dem selv, men jeg sier at «når dere ikke kjenner igjen deres egen tro når barnet snakker – da er det grunn til bekymring». Ta kontakt med helsesøster, barnevern eller fastlege, eller be politiet om bekymringssamtale!  Dette er Navjot K. Sandhus anbefaling til lærere, naboer, venner og foreldre.