«Jeg ble lyttet til for første gang»

Kimmie Åhlén møtte sine egne fordommer mot innvandrere i bokseringen. Dette var første steg på veien ut. Avradikaliseringen skjøt ytterligere fart da fengselslæreren tok ham på alvor. Vendepunktet kom likevel da moren trengte ham.

I dag bruker Kimmie Åhlén sine erfaringer fra det høyreekstremistiske miljøet til å hjelpe andre ut.

Bare innvandrere
Flere hendelser medvirket til hans veivalg. – Jeg ville så gjerne lære meg å bokse, så jeg begynte å trene i en bokseklubb hvor det nesten bare var innvandrere. Så sier treneren at han ikke hadde tid til å trene meg, men at jeg kunne få trene med Omed. Jeg mener, jeg ville jo absolutt ikke trene med en innvandrer – men jeg ville jo samtidig lære meg å bokse!

Hun lyttet til meg
En enda viktigere hendelse var møtet med læreren Johanna som han traff under soning i fengselet.
– Hun diskuterte med meg og lyttet til mine meninger uten å idiotforklare meg, noe som så ofte hadde skjedd før. Hun forsøkte å få meg til å dra mine egne konklusjoner. Det var første gangen noen virkelig hørte på hva jeg hadde å si, forteller Kimmie.

Han var i fengselet i et års tid, og tok mange skritt i sin avradikaliseringsprosess. – Jeg begynte å tenke annerledes og kom ut av tankebanene om at muslimene skulle ta over Sverige. Jeg begynte å se at nasjonalisme har et dårlig kvinnesyn og jeg ble mer antirasistisk enn rasistisk.

Manglet tilhørighet og identitet
Erfaringen hans er likevel at det å forlate et ekstremt miljø kan være vanskelig. Det kan ta tid og være en snirklete prosess med mange etapper. Første gang undervurderte han behovet for tilhørighet og identitet. – Da jeg kom ut hadde jeg planlagt alt: Jobb, bolig, vært i kontakt med alle de riktige etatene – til og med psykolog. Men så kom jeg hjem til tom leilighet og de eneste telefonnumrene jeg hadde var til nynazister, kriminelle og narkomane. Så det endte jo med at jeg ringte noen gamle kompiser – vi havnet på kroa og deretter i slagsmål. Igjen følte jeg meg som den identitetsløse nobodyen jeg følte meg som den gangen jeg var en liten gutt.

Dype spor
Disse følelsene kom uforberedt på ham, og konsekvensen ble at han havnet i fengsel igjen etter kun tre uker. Det ble likevel første skrittet på veien til et annet liv.

En klar beslutning om å forlate miljøet tok han da moren ble alvorlig syk mens han satt innelåst på cellen. –  Det satte dype spor i meg at min mor, som var den eneste i livet jeg hadde respektert og elsket, var syk uten at jeg kunne besøke henne. Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle havne her igjen, forteller Kimmie. To dager senere ringte moren, hun hadde klart seg gjennom sykdommen. – Det var første gang jeg gråt overfor en annen person på mange år. Da jeg kom ut fra fengselet kjøpte jeg en familiepizza og en blomst til min mor – og så tok jeg tak i livet mitt.