Hvordan endre gjennom samtale

Våre samtaler er dynamiske, alltid i bevegelse. En kommunikasjonsmodell basert på arbeid av William R. Miller og Stephen Rollnick viser tenkte deler i avradikaliserende samtaler.

Skjermbilde 2015-04-29 kl. 09.49.43

De ulike lagene er navngitt: «klisjelaget», «faktalaget», «meningslaget» og «følelseslaget». Bevegelsen mellom disse delene er vekslende og situasjonsavhengige. Ofte vil hjelperens kommunikasjonsform avhenge av den relasjon som han/hun har bygget opp, eller er i ferd med å bygge opp med den unge, og hvor den unge er i sin endringsprosess. Den hjelpetrengende vil bevege seg i hele modellen og hjelperen vil forsøke å skape endring enten ved å følge personen eller ved å aktivt prøve å bevege personen til et dypere lag.

I «klisjelaget» utveksles generelle, nøytrale eller hverdagslige betraktninger. Dette kan bidra til at samtalepartnerne kommer på bølgelengde med hverandre, særlig hvis man fokuserer på tema av felles interesse, for eksempel sport. Klisjelaget er særlig aktuelt i innledende fase når møtet først finner sted. Av og til vil kommunikasjonen være preget av partenes forforståelse og formelle roller. Den unge kan kanskje bygge sin oppfatning av den voksne til fordommer og tidligere erfaringer med andre voksne. Tilsvarende kan hjelperen ha en stereotyp eller forenklet forforståelse av den unge.

I «faktalaget» utveksler man mer fakta og relevante opplysninger. Hjelperen kan for eksempel fortelle om grunnen til samtalen, sitt mandat, sin taushetsplikt og sin rapporteringsplikt om dette er relevant. Ofte kan hjelperen unnlate å forteller om bakgrunn og tema for møte eller presentere det på en vag måte. Frykt for hvordan personen som snakkes til vil reagere kan enkelte ganger hindre oss i å etablere den strukturen samtalen har behov for. Hvis ikke strukturen og tematikken blir tydeliggjort kan personen du snakker med bli usikker og kanskje ikke svare troverdig på dine spørsmål. Tidligere uheldige erfaringer med voksne kan bli styrende for hvordan personen tar til seg og responderer på din informasjon. Gode og trygge rammer regulerer både hjelperen og den som har behov for hjelp.

I dette laget vil den hjelpetrengende kunne fortelle om sine konkrete handlinger, sin familiesituasjon, skolegang, fritid og arbeid.

I «meningslaget» kommer personen du snakker med sine ønsker, forventninger, bekymringer og syn på sin livssituasjon, eller på samfunnsforhold til uttrykk. Dett kan bli uttrykt på en direkte eller indirekte måte. Denne delen blir ofte synlig etter en viss tid, gjerne når den unge har fått mer tillit til hjelperen. Han/hun kan derimot fortsatt ha et stereotypt bilde av din rolle, og teste ut dine grenser. Hjelperen får innblikk i den unges motiver og atferd.

I «følelseslaget» gir personen som snakkes med uttrykk for for de følelser som ofte ligger til grunn for den måten han/hun tolker sin livssituasjon og omverdenen på. Følelseslaget er spesielt viktig når hjelperen skal støtte personens i å reflektere over sine synspunkter og frigjøre seg fra ekstremisme. Noen har lett for å uttrykke følelser som glede og sorg. Andre, ikke minst unge med tilknytning til ekstremisme, har vansker med dette og uttrykker i stedet sinne og frustrasjon. Det kan for eksempel være frustrasjon over personlige nederlag eller forhold i samfunnet som oppfattes som truende eller urettferdige. Hjelperen bør her arbeide med å oppnå det tillitsforhold som kan bidra til at ungdommen åpner opp for å bearbeide sine følelser.

Privat eller personlig?
Hjelperens evne til å skape en tillitsfull og personlig relasjon til en person i fare for å bli uheldig radikalisert er avgjørende for  å skape positiv endring. Relasjonen bør ikke bli altfor privat og det er viktig at hjelperen er bevisst dette under hele hjelpeprosessen.

  • Personlig. Å være personlig betyr at hjelperen bruker sin personlighet bevisst i forhold til faglige og pedagogiske mål. I den personlige kontakten viser hjelperen seg som et helt menneske, som drar inn både følelsesmessige og intellektuelle vurderinger i sin profesjonelle tilgang til relasjonsoppgaven. Hjelperen kan nytte personlige erfaringer i en generalisert form der det er den allmennmenneskelige erfaring som skal formidles til ungdommen. Det kan for eksempel gjelder erfaringer med å føle på usikkerhet og mindreverd i egen ungdomstid, å søke etter identitet og mening med livet, eller å oppnå noe som man har strevet for å få til.
  • Privat. I den private kontakten vil hjelperen sette egne erfaringer og følelser i sentrum. Det er hjelperen som privatperson og ikke lengre den profesjonelle som er i dialog med ungdommen. Det kan derfor være vanskelig å trekke perspektiver over mot allmennmenneskelige forhold på en relevant og hensiktsmessig måte.