Om livet etter hatet

Tidligere var han en voldsmann og skinhead. Nå reiser Arno Michaelis verden rundt for å få ungdom til å velge andre veier enn hat og vold.

Det startet med en barndom i et strøk han beskriver som idyllisk, men med foreldre som hadde problemer, blant annet med alkohol. – Allerede i barnehagen begynte jeg å bråke med andre barn, og jeg ble en bølle på skolen. Jeg synes den negative responsen fra lærere og foreldrene var spennende, og etter hvert måtte jeg eskalere for å fremkalle samme respons og tilfredsstille adrenalinbehovet. I tenårene begynte jeg med alkohol og dop, og ble veldig full av hat, forteller Arno.

Arno Michaelis - bilde 4Hatet slo rot
Hatet slo rot i ham. Hat mot foreldrene, skolen og samfunnet. Unggutten overbeviste seg selv om at han likte vold. Likte å slå – likte å bli slått. Teoriene om den hvite rases overlegenhet ga en slags innramming til hatet, og etter hvert gjorde han karriere med å lage slik musikk – og å spre den til andre. Det tok syv år før han fant veien ut. – Jeg var helt utslitt og lette etter en unnskyldning for å komme meg ut. Jeg ble eneforsørger til en liten jente, og da en god venn ble drept i et slagsmål tok jeg de første skrittene ut. De ble raskt til løping – for jeg oppdaget at det ventet en fantastisk verden. Han fant tilhørighet og fellesskap i et helt annet miljø; rave-miljøet. Fremdeles var det musikk, men med langt større glede og langt mindre hat. – Det var fritt og åpent og alle aksepterte meg. Jeg fikk tilgivelse og aksept, det var rørende og sterkt, forteller Arno.

Arno Michaels - bilde 2

Livet er en god prosess
Han omfavnet sin nye verden og er i dag en stor ressurs internasjonalt i arbeidet mot radikalisering og ekstremisme. I 2010 ga han ut boken «My life after hate». Han er foredragsholder og arbeider også med Serve 2 Unite, som engasjerer studenter kreativt i et globalt nettverk – i samarbeid med Against Violent Extremism, The Forgiveness Project, and Over My Shoulder Foundation.

Han bruker egne erfaringer aktivt i arbeidet: – Et liv basert på hat og som en slave av ideologi er et miserabelt liv, og jeg ville ikke ønske det for noen. Men hvis du er overbevist om at verden er et forferdelig sted – så blir du også overbevist om at vold er eneste mulighet. Det er kjipt å leve livet slik, og jeg vil oppfordre unge til å leve livet sitt som modige mennesker. Det betyr at de må se etter alternativer til vold og hat. I dag forstår jeg at livet mitt er en god prosess, og jeg er takknemlig for store og små ting.