Fra avmakt til makt

Noen av de som blir radikaliserte, har vokst opp med familievold. Voldsutsatte har en høyere risiko for selv å utøve vold som ungdommer eller voksne. De kan oppleve avmakt, tristhet og redsel. Det å ty til vold kan gi en følelse av makt, styrke og kontroll. Ekstremistiske miljøer kan forsterke en slik følelse.

I ungdomstiden kan voldserfaringen vise seg ved deltakelse i gjengmiljøer, bruk av vold i det offentlige rommet, eller overfor kjærester og venner. Å leve med vold påvirker utviklingen til barn og unge på mange områder.

Voldserfaringen rammer mange psykologiske funksjoner: evnen til å regulere følelser, evnen til å være i nære relasjoner og evnen til å tenke om seg selv i forhold til andre. Overlevelseshjernen blir prioritert over læringshjernen når barnet føler seg i fare.

Mangler beskyttelse og bearbeiding

Som voldsutsatt opplever man å ikke ha kontroll, å bli utsatt for andres krenkelser og ikke å kunne gjøre noe med det. De opplever avmakt. For barn som utsettes for en voldsom hendelse, for eksempel en trafikkulykke, vil beskyttelsen fra foreldre underveis og etterpå være sentral for heling.

Denne beskyttelsen mangler for barn som opplever vold i familien. De som skal beskytte, er de som er farlige.

Dermed mangler barna noen å vende seg til for hjelp eller støtte ved fare. Resultatet blir frykt uten løsning. Barn som utsettes for vold, har vansker med å regulere følelser, oppmerksomhet og atferd og får dårligere psykisk helse og selvfølelse. Verden kan oppleves som svart/hvit: Enten slår du, eller så blir du slått.

Marginalisering forsterker volden

Mange barn som er utsatt for vold, snur opplevelsen av avmakt til en opplevelse av makt gjennom bruk av vold når de blir ungdommer eller voksne. Der avmakten fikk dem til å kjenne seg redde eller triste, kan volden gi dem en følelse av makt og styrke, og kontroll over situasjonen. Dette kan kjennes berusende og godt, og forsterkes av at man faktisk får viljen sin igjennom.

Gjennom å snu voldsrollene får de en kraftig erfaring med effektiviteten av egen vold mot andre. I tillegg har mange av ungdommene ikke lært andre måter å løse konflikter på enn ved voldsbruk.

Det er andre faktorer som også forsterker voldsbruken. En av de mest sentrale dreier seg om mangel på identitet og tilhørighet. Vold i familien kan medføre isolasjon og marginalisering, fordi volden kommer imellom barnet og omverden på mange måter. Alt fra det å ikke bli fulgt til fotballtrening til å måtte lyve om hvorfor en ikke kan ta med venner hjem, kan skape avstand til andre og gjøre barn og unge ensomme.

I tillegg til behovet for tilhørighet trenger alle mennesker å føle seg beskyttet og trygge. Ekstremistiske miljøer kan friste med tilhørighet, identitet og beskyttelse og mulighet for hevn i et sosialt fellesskap. Dermed får unge tilfredsstilt flere behov på en gang.

Storsamfunnet kan ha vanskelig for å forstå hvorfor noen vil være medlem av en slik gruppe, men ungdommene kan føle det som om dette er det eneste stedet der de hører til og godtas som de er. Alternativet for mange er å stå alene.

Mange føler at de gjenoppretter sin egen verdighet når de bruker vold. Det å bli en voldsutøver kan markere en snuoperasjon fra å være en som andre kan krenke til å bli en som markerer egne grenser og ikke finner seg i å bli herset med. Da er det ikke så farlig å bli fryktet eller hatet. Fryktrespekt er bedre enn ingen respekt.