Hvordan hjelpe ungdom ut av kriminalitet og destruktive miljøer?

– Jeg pleier å si at styrke handler om å vise sårbarhet. Sunil Loona er pensjonert psykolog. Gjennom et langt yrkesliv har han hjulpet ungdom og unge voksne som har havnet i destruktive miljøer.

Det var litt tilfeldig at han havnet borti akkurat gjengproblematikk. Som fersk psykolog stilte han opp da Oslo-bydelen han jobbet i, ba ham om å megle mellom to gjenger på midten av 80-tallet.

– Jeg var redd, men sa ja. Allerede den gang ble jeg overrasket over hvor vanlige disse ungdommene var. Gjengene jeg jobbet med på 80-tallet hadde stor forhandlingsvilje, og vi kom til enighet.

Ungdom som lever for gruppeidentiteten

Siden den gang har han truffet og jobbet med mange unge som har havnet i negative miljøer. Dermed har han opparbeidet seg mye erfaring og kunnskap om hvordan man kan motivere unge til å komme seg ut av kriminalitet, gjenger og destruktive handlinger. Det er mange fellestrekk mellom gjengproblematikk og de som trekkes mot radikaliserte miljøer, som vilje til vold og tanken om behov for vold. Sunil Loona beskriver de negative veivalgene som motstand.

– Riktignok motstand på ville veier, men motstand like fullt.

Med motstand på ville veier mener han at ungdommer gjør motstand gjennom negative veivalg. At de negative livsvalgene blir som en protest. Mot foreldre, samfunn, skole eller andre.

Han mener det er mange like mekanismer som gjør slike miljøer attraktive. Det er flere fellestrekk mellom gjengkriminalitet og voldelig ekstremisme, som vilje til vold, tilhørighet, og spenningssøken.

– Felles for alle som søker seg til slike grupper, er et behov for å identifisere seg med noe som er større enn dem selv. Gruppeidentiteten blir det de lever av – og hvis de skulle bli enkeltindivider igjen, har de ingenting.

Fattigdom og familievold

I tillegg trekker han frem strukturelle forklaringer – som fattigdom og familievold – som to viktige forklaringer på hvorfor ungdom velger destruktive veier.

– Det snakkes om etnisitet og kultur, men min erfaring er at dette er et klasseproblem. På 1980-tallet sank levekårene i minoritetsmiljøene. Han påpeker at flere, inkludert SSB, beskriver fattigdom i Norge i dag hovedsakelig som et minoritetsproblem.

– For oss fagfolk er det vanskelig å løse fattigdomsproblematikken, men vi kan hjelpe og støtte ungdommene slik at de kommer seg gjennom videregående opplæring. Det er utrolig viktig for å unngå utenforskap. I tillegg vet vi at familievold er en viktig faktor som skaper sårbarhet.

– Min erfaring er at det i gjengproblematikk er tre typiske grupper: De karismatiske lederne som beskytter, men også utnytter. Så har du alle «medlemmene» – der mange har hatt en vanskelig oppvekst. Jeg beskriver det gjerne som et vedvarende høyt stressnivå i familien. Det kan handle om vold, splittelse ved at f.eks. far har bodd i et annet land, det kan handle om tap av verdighet eller andre tap. I den siste, tredje gruppen er de mer «perifere». Her finner vi en del spenningssøkere som går litt inn og ut av miljøet. Ved f.eks. planlegging av lovbrudd vil de trekke seg ut.

Lav selvfølelse

Sunil Loona har jobbet mye med å skape endring hos de «tøffeste gutta». Å få dem til å åpne opp om hvordan de har det. Han bruker tid på å skape tillit.

– Min erfaring er at vi må vise respekt for å kunne hjelpe. I starten kan de være veldig tøffe, og har ofte veldig lyst til å fortelle om alt de har gjort. De har gjerne stor kunnskap om spesifikke ting, som våpen, biler, osv. Jeg er tålmodig, lytter og lar dem snakke. Men innimellom minner jeg dem alltid på at det er en styrke å kunne vise svakhet.

Loona beskriver også at svært mange har dårlig selvfølelse.

– Selvfølelsen er kanskje det viktigste aspektet av vår personlighet, og dårlig selvfølelse er et resultat av den type interaksjon man har hatt – særlig de første årene. Det er derfor viktig å prioritere å jobbe med, og i mitt arbeid har jeg f.eks. alltid inkludert foreldrene. I tillegg har jeg ofte undret meg over hvorfor det er slik at disse gutta typisk er overrepresentert i barnevernet og underrepresentert i psykiatrien. Jeg tenker at deres atferd for ofte tolkes som "kultur", og ikke psykiatri. Jeg har spurt meg selv: Hvorfor er det slik? Én forklaring er at psykiatri ofte er tabu i minoritetsmiljøer, men uansett tenker jeg at det er viktig å være tidlig ute, for i ungdomstiden er det andre ting som gjelder.

Vanskelig å forlate gruppa

Han er klar på at både hans egen erfaring og forskning viser at hvis man først er kommet med i et slikt miljø, er det vanskelig å komme seg ut.

– Å være del av noe som er større enn seg selv, betyr veldig mye for mange, så når jeg spør dem hva som skal til for å forlate gruppa, er svaret som oftest at det er veldig vanskelig.

Loona beskriver tre typiske mønstre når noen vil ut:

1. 1. Å konvertere: søke en radikal endring i sitt livssyn eller situasjon, for eksempel en nynazist som plutselig blir sosialist, gjerne etter å ha blitt kjent med en i et så ulikt miljø
2. 2. En viktig livshendelse inntreffer: f.eks. å bli forelder, bli glad i et barn og forstå at de ikke kan fortsette å leve som før
3. 3. Å forsøke å skape endring i hele gruppa

– Sistnevnte har jeg brukt flere ganger. Jeg sier: "Hvis du har problemer med å forlate gruppa, ta med deg vennene dine neste gang, så kan vi snakke alle sammen." Det synes de ofte er ok, og så kan man iverksette prosesser for endring sammen.

I tillegg påpeker han at en avgjørende exit-faktor er at det må finnes gode og eksisterende alternativer.

– Mulighet til arbeid, opplæring eller annen type fritidsaktivitet er nødvendig. Det er veldig viktig at det finnes alternative aktiviteter. Derfor er det viktig å være flere instanser inne for at endringen skal bli vellykket.