"Det finnes grobunn for ekstremisme i alle religioner"

– Vi finner ekstremisme i alle religioner, sier Kari Vogt. Hun er førsteamanuensis emeritus i religionshistorie ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Hennes definisjon av religiøs ekstremisme er at grupper, individer og organisasjoner fremhever vold som legitimt og at volden blir fremstilt som villet av Gud.

Dette intervjuet av Kari Vogt ble først publisert på utveier.no i 2015.

Alle verdensreligioner har hellige skrifter som gir dem som tolker skriftene både autoritet og makt. Noen ganger blir denne makten misbrukt, og det kan skje i alle religioner: buddhismen, som gjerne oppfattes som den fredeligste av verdensreligionene, og som har ikke-vold (ahimsa) som et hovedprinsipp i læren – har under bestemte omstendigheter gitt opphav til ekstreme grupper som legitimerer kamp og vold. Det samme gjelder kristendommen. Inkvisisjonen i middelalderen og apartheid i vår tid er eksempler på terror og undertrykkelse – alt begrunnet med at dette er Guds vilje.

Islamsk historie og europeisk kolonialisme

Gjennom hele den islamske historien kan vi se at flertallet av muslimer har vært bærere av en stabil kultur. I områder som ble okkupert av muslimer etter 700-tallet ble folk med andre religioner ikke tvunget til å konvertere, de kunne beholde religionen sin. Det var ikke likhet for loven, men det er en annen historie. Parallelt utviklet det seg, som i andre religioner, mindre grupper og bevegelser som brukte vold for å oppnå målene sine.

I det 20. århundre valgte nye islamske bevegelser hellig krig som sitt motto. Verden skal renses for vantro og umoral, og rettferdighet skal gjenopprettes. Jihad, hellig krig, er virkemiddelet. Bakgrunnen for dette finner man på 1800-tallet og tidlig 1900-tall med europeisk kolonialisme. Muslimske landområder som India og Egypt kom gradvis under europeisk kontroll. Europeisk kolonipolitikk satte dype spor. Opplevelsen av å være dominert av fremmede, økonomisk utnyttet og kulturelt ydmyket, vokste seg stadig sterkere.

I 1928 ble organisasjonen Det muslimske brorskapet etablert i Egypt, og i 1941 ble Det islamske forbund, JamaAt islami, grunnlagt i britisk India. Begge var reform- og frigjøringsbevegelser som ønsket politisk uavhengighet, utdanning og større velstand for vanlige folk. De karismatiske ledere kunne også forkynne hellig krig som et redskap for at muslimene skulle få rettigheter i egne land.

– Disse organisasjonene eksisterer ennå og har med tiden gitt opphav til nye retninger som passer med betegnelsen ekstremisme, sier Kari Vogt.

Poltiske argumenter for å legitimere terror

Det finnes altså et ideologisk grunnlag for ekstremistiske handlinger, men det er ulike politiske oppfatninger av hvordan man skal gå frem for å nå målet. Noen mener man skal arbeide for å frigjøre muslimene der de bor, mot urettferdige regimer i den muslimske verden. Andre mener at vesten er hovedfienden.

– Vesten undertrykker og begår urett i den muslimske verden for å skaffe seg økonomisk profitt og ydmyker, med sine ”vestlige verdier”, muslimsk kultur og moral. Eksempler på slik undertrykkelse er Israels okkupasjon av palestinske områder, krigen i Irak og Afghanistan, Guantánamo osv, mener Vogt.

– Internt bruker de ekstremistiske miljøene også politiske argumenter for å begrunne og legitimere angrep og terrorhandlinger. Vi kommer ikke utenom de politiske forholdene i den muslimske verden hvis vi ønsker å forstå grunnene til dette, understreker Vogt.

– Når man rekrutterer ungdom som fremmedkrigere, er det det blant annet slike forhold det spilles på. Det oppleves meningsfullt, og hvem ønsker ikke å ha et meningsfullt oppdrag i verden? Meningsfullt oppdrag og makt, primært eller sekundært, det er et rasjonelt utgangspunkt.

Taper legitimitet over tid

Kari Vogt mener de ekstremistiske bevegelsene taper legitimitet gjennom de virkemidlene de bruker.

– Du kan si det er en misforstått frigjøringskamp fordi man erstatter en urett med en annen urett. Det er sterke krefter i den muslimske verden som har fordeler av å sementere dagens tilstand. Det demmes opp for alle former for kritikk, og det er farlig å protestere. Disse kreftene produserer ideer og en form for islam som passer for ekstremistiske bevegelser.

– Det er for tiden oppsving av høyreekstreme miljøer, som for eksempel Pegida. De gjør seg gjeldende i flere europeiske land, også i Norge. Pegida krever at islam og muslimer blir fjernet. Hvordan disse miljøene tenker seg at muslimene skal fjernes, sier de ingenting om.

Tabuene har endret seg

Vogt mener at islam som religion ikke er spesielt opptatt av ære og krenkelse, som vi kan få inntrykk av i media.

– Islam er ikke mer opptatt av ære og krenkelse enn andre religioner. Forestillinger om ære og skam hører hjemme i de aller fleste tradisjonelle kulturer. Det samme gjelder tanken om blasfemi, som betyr at man krenker det hellige, sier hun.

– Kanskje et flertall i Norge føler at religion i liten grad er relevant for dem. Vogt minner om rettsaken mot Arnulf Øverland som en følge av hans foredrag "Kristendommen – den tiende landeplage" på 1930-tallet. Eller forbudet mot å vise Life of Brian, religionssatire fra 1979. Bannlyst både i England og her hjemme.

– Tabuene har endret seg, sier hun.

På tampen

Et spørsmål på tampen: På hvilke måter blir vold legitimert som kjærlighet til religionen?

– En ekstremistisk ideologi, og de som er bærere av den, er gode til å legitimere handlinger og mål ved å vise til den hellige skrift og egen tolkning av Koranen – for Koranen kan tolkes på mange, mange ulike måter. Man påtar seg en autoritet og taler på guds vegne. Mange voldelige bevegelser gjør dette. Du gir deg selv en autoritet som igjen gir deg makt over andre. Målet er jo å opprette et ”godt samfunn”, det er guds vilje – og man må ofre noe i kampen for det gode, mot ondskapen. Det er nettopp dette unge mennesker kan bli tiltrukket av.