Psykisk helse som sårbarhets- og risikofaktor

Sammenhengen mellom psykisk helse og ekstremisme er viet mye oppmerksomhet, og debatt om gjerningspersonens psykiske helse reises ofte etter terrorhandlinger. Vi kan ikke si at det er noen enkel og tydelig årsakssammenheng, men vi ser at psykisk helse kan være en av flere viktige faktorer i radikalisering og forebygging.

Psykisk lidelse som sårbarhetsfaktor 

Psykiske helseplager er vanlige, og mange av oss vil i løpet av livet få diagnostisert en psykisk lidelse. Andre vokser opp med noen ekstra utfordringer de er født med, som ADHD eller autisme. Å streve psykisk kan være vanskelig og påvirke vår interaksjon med verden. Stigma, fordommer og omgivelsenes reaksjoner kan bidra til at folk trekker seg unna. Manglende støtte vil igjen kunne bidra til større vansker og utenforskap.

Ekstremistisk propaganda gir ikke kun svar på vanskelige spørsmål, men kan også gi personer med kognitive og følelsesmessige utfordringer en tydelig struktur, forutsigbarhet og innramming.

Å slutte seg til en religiøs eller politisk ideologi kan tjene som en beskyttende psykologisk faktor. Det kan gi en følelse av tilhørighet til et unikt fellesskap og en følelse av å kjempe for en større sak, som kan styrke selvfølelsen og gi økt pågangsmot. For enkelte som strever sosialt, kan en ekstremistisk gruppering tilby brorskap. Andre med en forstyrret personlighet kan oppsøke et ensrettet og voldelig miljø, som gir utløp for antisosiale eller narsissistiske tendenser som er upassende andre steder.

Hos noen kan selvbildet veksle mellom selvforakt og storhetsideer. Manglende innsikt i egne negative følelser overføres til fiendebilder. En kompleks sosial virkelighet reduseres til enkle kategorier, som venn eller fiende og god eller ond. Voldelig ekstremisme blir i denne sammenhengen et middel for frustrasjon og sinne, og en smertelindrende kur mot angst og depresjon.

Alvorlige og gjentatte krenkelser i oppveksten kan føre til en psykisk sårbarhet som har negative helsemessige og sosiale konsekvenser. Det kan handle om opplevelser av fysisk og psykisk vold, seksuelle overgrep, mobbing eller omsorgssvikt. Summen av traumeerfaringer fører til en psykisk sårbarhet i form av negative følelser, frykt, avmakt og sinne. Det kan også føre til en utrygg identitet, sosiale utfordringer og mistillit til autoriteter.

Traumeutsatte ser ofte verden som utrygg og farlig på bakgrunn av sine erfaringer. De er på vakt for fare, forbereder seg på å flykte, slåss eller til å gi seg helt over. De kan føle seg utstøtt, fremmedgjorte og svake. Denne tilstanden påvirker selvfølelsen og evnen til å stole på andre. Voldelige ekstremister kan finne et utløp og et speil for egne tanker i et ekstremt verdensbilde som tilbyr et alternativ til ny krenkelse og ny undertrykkelse. Utveien er å beskytte seg og sine egne, og å søke oppreisning og hevn gjennom vold.

Psykisk lidelse som risikofaktor 

Alene er ikke psykisk lidelse en risikofaktor for radikalisering, men psykiske lidelser kan påvirke våre følelser, tanker og atferd. I løpet av livet vil rundt halvparten av oss ha så sterke psykiske plager at det kan diagnostiseres, men de færreste blir likevel voldelige. Psykisk helse bør sees i sammenheng med andre faktorer og inkluderes som del av en helhetlig risikovurdering.

Symptomene forbundet med en diagnose utgjør ikke bare en risiko, men kan også virke positivt. Høy grad av impulsivitet kan gjøre at personen raskere og lettere engasjerer seg i positive aktiviteter, med riktig påvirkning. Depressive symptomer kan følelsesmessig dempe og begrense utøvelsen av vold.

Hvis negative følelser som frykt, avmakt og sinne dominerer, kan vår tenkning og sosiale oppfatning bli ensrettet, rigid og fordømmende. Verden oppleves gjerne som et sted for utøvelse av makt og vold – ikke en arena for dialog, refleksjon eller kompromisser. Dette kan blant annet resultere i manglende empati for andre. Manglende evne til å forstå andre mennesker følelsesmessig kan gjøre terskelen for å delta i ekstremistisk vold lavere.

Utfordrende forskning

I den senere tid er det forsket mye på forholdet mellom psykisk helse, radikalisering, ekstremistisk vold og terror. Forskerne finner ikke bevis for at psykisk uhelse direkte forårsaker terrorhandlinger. Det er likevel sterke indikasjoner på at psykisk helse bør inkluderes i det forebyggende arbeidet. Psykisk helse er relevant når vi skal hjelpe mennesker ut av radikaliseringsprosesser. Bedring av den mentale tilstanden vil kunne gi positive effekter, som mer robusthet, muligheter for endringsarbeid, og bedre kontakt med egne tanker og følelser.

Forskning på sammenhengen er utfordrende av flere grunner. Antallet som utøver ekstremistisk vold og terror er lavt. Svært få som har en psykisk diagnose er radikalisert eller utøver ekstremistisk vold. I Norge og mange andre land diagnostiseres psykisk helse innenfor spesialiserte psykologiske og psykiatriske enheter. Personen kan oppfylle kriterier for en psykiatrisk diagnose, men vil forbli udiagnostisert inntil tilstanden er vurdert av spesialisthelsetjenesten eller annen type spesialkompetanse.

Hva som kom først, er også et sentralt spørsmål. Hadde hun eller han psykiske plager fra før, eller er plagene et resultat av deltakelse i nettverk og utøvelse av vold eller terror? Forskning på terrordømte vil for eksempel være avhengig av å vite noe om tidligere psykisk helseproblematikk, historie og utvikling, som kanskje ikke er tilgjengelig.