Kriminalomsorgen tilbyr rammer, struktur og omsorg som kan hjelpe mennesker ut av radikaliseringsprosesser og redusere faren for ekstremistisk vold. Endring kan ikke påtvinges, men oppstår i møte med en kriminalomsorg som våger å se forbi dommen og møte behovene som ligger bak.
Innsatte som er eller står i fare for å bli radikalisert har ofte de samme utfordringene som andre innsatte. Lite mestring, vanskelig barndom, sosiale utfordringer og utenforskap preger deres livshistorie. Når tilgang til ekstremistiske nettverk og symboler begrenses, er det ofte lite som skiller en terrordømt fra andre domfelte.
"De er ikke monstrene man ser i nyhetsbildet. Det er vanlige mennesker bak handlingene."
Per Anders Magnes, fengselsbetjent
Møtet med radikalisering og voldelig ekstremisme kan være skremmende, og kan gjøre de ansatte rådville. Denne usikkerheten reduseres når ansatte ikke flykter og unngår, men ser forbi dommen og møter sårbarheten bak det ekstreme.
Nysgjerrige og ikke-dømmende ansatte kan avdekke behov, sårbarhet og gi den innsatte en opplevelse av å bli sett og akseptert.
I filmen: Per Anders Magnes (Fengselsbetjent ved Kriminalomsorgen Innlandet) og David Hansen (førsteamanuensis ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, KRUS).
Fengsel kan forsterke radikaliseringsprosesser
Radikaliseringsprosesser kan også forsterkes i fengsel. For mennesker som har strevd med å håndtere livet sitt, kan det være vanskelig å bli fratatt bevegelsesfriheten og innordne seg i en lukket institusjon med strenge regler. Mange innsatte føler seg utenfor, uten tilhørighet, og dårlig behandlet av samfunnet.
Når de kommer sammen, kan de finne en felles negativ opplevelse mot samfunnet og en alternativ tilhørighet i ekstremisme. Radikalisering kan også representere en motstand mot fengselsmyndighetene eller være en overlevelsesstrategi som sikrer en allianse med andre innsatte.
"Radikale ord og utsagn er smerteuttrykk."
David Hansen, KRUS
Avradikalisering og løsrivelse
Avradikalisering er ofte en tidkrevende prosess og handler å ta avstand fra vold og et ekstremistisk tankesett. Tiltaket krever skreddersøm og den innsatte må føle eierskap og være motivert for endring. Flere europeiske fengsler har utviklet ulike former for avradikaliseringsprogram. Programmene har derimot begrenset effekt og kan gi en falsk trygghet.
Norsk kriminalomsorg har ikke avradikalisering som hovedmål, men jobber primært med "disengagement", eller løsrivelse. Målet er at innsatte skal ta avstand fra voldsbruk. Selv om fokuset er løsrivelse, er det flere som blir avradikalisert under soning. Tiltak som mentor og bruk av prester eller imamer bidrar ofte i denne utviklingen.
Fra statiske til dynamiske tiltak
Kompetanseheving og erfaring har gjort kriminalomsorgen mer robust i møte med temaet radikalisering og voldelig ekstremisme. Fokuset har endret seg fra statiske sikkerhetstiltak mot mer dynamiske tiltak, som samtaler og aktiviteter.
Ett av suksesskriteriene har vært å jobbe innenfor eksisterende strukturer og rammer. I stedet for å skjerpe sikkerhet og innføre begrensninger har personer dømt for terror og hatkriminalitet fått de samme mulighetene til permisjon, jobb, utdanning og plassering som andre innsatte.
Kriminalomsorgen har også iverksatt tiltak for å møte, ivareta og hjelpe mennesker som er radikalisert. Etablering av kontaktpersoner, koordinatorer og mentorer er eksempler på dette. Enheter som jobber med rus og livsmestring synes å være spesielt godt egnet til rehabilitering.
Tiltakene gir mulighet for å jobbe med tanker og følelser, og motiverer de ansatte til å ta aktivt eierskap til eget liv og endring. Det er viktig å jobbe bredt og inkludere miljøarbeidere og helsearbeidere for å møte behovene til den innsatte.
"Vi må jobbe bredt. Jeg, som fengselsbetjent, kan ikke gjøre jobben alene."
Per Anders Magnes, fengselsbetjent
Sårbar etter soning
Mange innsatte som er dømt for terror eller ekstremistisk vold gruer seg og er usikre i forkant av en løslatelse. Skam, anger, frykt for å bli gjenkjent og overvåket er utfordringer som kan gjøre overgangen til frihet vanskelig.
Selv om endring har forekommet under soning, kan mange være sårbare for å havne i samme uheldige miljø.
I filmen: Per Anders Magnes (Fengselsbetjent ved Kriminalomsorgen Innlandet) og David Hansen (førsteamanuensis ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, KRUS).
En oppfølgingsplan bidrar til at innsatte skal kunne fortsette sin endringsprosess og bli del av et lokalsamfunn etter løslatelse. For å lykkes må utfordringer kartlegges og dialog med instanser som f.eks psykisk helsevern, familievern, NAV, barnevern og rusomsorg etableres i god tid før løslatelse.
Straffegjennomføring utenfor fengslet er friomsorgens ansvar. For å forebygge radikalisering bør straffegjennomføringen tilpasses domfeltes ressurser, sårbarhet, framtidsplaner og håp. Positiv endring skjer når domfelte etablerer nye nettverk og relasjoner.
Kontakt med familien er viktig for mange innsatte både under straffegjennomføringen og ved løslatelse. Et godt familienettverk kan gjøre tilbakeføringen til samfunnet enklere og gi en opplevelse av å være inkludert.
Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i fengsel handler om å tilrettelegge for alternative valg. Positiv samhandling mellom ansatte og innsatte kan gi motivasjon til å ta de første stegene ut av en radikaliseringsprosess.
