Slik snakker du med radikaliserte
For å kunne skape endring er vi avhengig av å bygge en relasjon til den vi skal hjelpe. Vi trenger ikke være ekspert på konkrete metoder, men kunnskap om hvordan skape kontakt og kjennskap til enkle samtaleverktøy, kan gjøre det lettere.
Det er ikke én riktig måte å etablere kontakt på. Kontaktetablering avhenger av mange store og små faktorer. Mange synes det kan være utfordrende å bli møtt med stillhet.
Dette kan være tilfellet i din første samtale med noen som er radikalisert, fordi de kan ha erfaring med å ha blitt idiotforklart, eller ikke å ha blitt møtt med respekt av andre.
"Meet them with respect and treat them as adults. Then you are halfway there."
Zainab Al-Attar, professor på UCLAN
Håndtering av egen usikkerhet
I møte med radikalisering og voldelig ekstremisme, kan vi lett bli usikre. Det kan føre til at vi unngår temaet eller berører det overflatisk. Dette kan vi beskrive som en berøringsangst, og den kan svekke vår påvirkningskraft og mulighet til endring.
Ofte kan vi da "glemme" mye av det vi egentlig kan, som handler om hvor viktig det er å lytte godt til det personen sier. Vi kan snakke for mye selv, stille for mange spørsmål, og ikke bruke nok tid på å bygge relasjon og skape kontakt. Vi kan bli stressa – og glemme å være interessert i hvem personen er.
I filmen under gir forsker og psykologspesialist, Belinda Ekornås, råd og tips til hvordan knytte kontakt og bygge relasjon.
Kjennskap til egne reaksjoner
Følelser, tanker og mestringsstrategier smitter. Kjennskap til egne reaksjoner er en viktig informasjonskilde og kan gi oss innblikk i følelseslivet til den vi hjelper. Personer vi hjelper kan tenke at de er dårlige eller ødelagte.
Dette kan gi tilsvarende tanker hos hjelperne, at de er dårlige eller ikke mestrer. Følelser som skam, sinne og håpløshet kan føre til at hjelperen føler frustrasjon, hjelpeløshet og likegyldighet. Det å møte mestringsstrategier som unngåelse, avvisning, kamp eller flukt, kan gjøre hjelperen frakoblet og likegyldig.
Å bli kjent med egne negative og positive reaksjoner er viktig, men kan være krevende. Uten denne selvutviklingen kan dine og den du hjelper sine følelser og reaksjoner bli vevd sammen.
Slik kan du tilrettelegge for gode samtaler:
Du har ansvaret for å skape nødvendig åpenhet og trygghet. Vurder hvor og hvordan dialogen skal skje. Personen du prater med skal ikke føle seg utrygg på grunn av omgivelsene.
Forsøk å møte personen uten forforståelse og normative forestillinger. Unngå å sette personen i bås, for eksempel som "kriminell", "avviker" eller "ekstremist". Møt personen med en uforbeholden og positiv innstilling.
Dialogen bør preges av verdsettelse, anerkjennelse og nysgjerrighet. Unngå å overtale, presse, predikere, moralisere eller fordømme. Det vil kun avle motstand. Du kan gjerne utfordre påstander og tenkemåter, samt gi støtte slik at personen reflekterer over disse.
Ta utgangspunkt i personens ressurser. Unngå å bekrefte personen i offertenkning, for det vil kunne blokkere for at vedkommende tar ansvar for eget liv. Anerkjenn gjerne følelser som sinne og frustrasjon, men prøv å få personen til å fokusere på nære og praktiske muligheter for positiv endring.
Forsøk å sette deg inn i personens tanker, følelser, hverdagsbekymringer og drømmer. Det kan skape gode forutsetninger for å føre dialogen videre.
Det er bare mulig å støtte personen til endring hvis vedkommende selv ønsker det. Ved å ta utgangspunkt i personens grunnleggende motivasjon – for eksempel behovet for identitet, fellesskap eller spenning – kan man berøre potensielle ønsker knyttet til endring. Forsøk å skape rammer der personen selv vil være i stand til problemløsning. Vent på åpninger fra personen selv, før du foreslår eventuelle løsninger.
Stå imot refleksen til å si: "Men det stemmer ikke..." eller "du må forstå at.." Vår trang til å ville overbevise, motsi eller overtale kan ofte lukke samtalen, trigge forsvar og utfordre alliansen. Vær bevisst på egne reaksjoner og jobb med å holde fokuset på den du snakker med, så blir det lettere å unngå diskusjoner som ikke er hensiktsmessige.
- Vis aksept og empati.
- Ekthet – vær deg selv.
- Tenk at personen er "ekspert på seg selv".
- Still åpne spørsmål.
- Reflekter – bygg videre på det som allerede har blitt sagt.
- Oppsummer samtalen – det kan bidra til å oppklare eventuelle misforståelser.
Aktiv lytting
Forståelse og omsorg er hovedingrediensene i aktiv lytting. Aktiv lytting hjelper oss til å forstå andres følelser, og gjør at den vi snakker med føler seg sett og forstått. Metoden inkluderer verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Verbal kommunikasjon er når du stiller utdypende spørsmål og får den du hjelper til å fortelle mer.
Ikke-verbalt viser du at du lytter ved å ha blikkontakt, nikke bekreftende og gi små kommentarer. Aktiv lytting handler om å lytte til hva som blir sagt direkte og indirekte, og hva som ikke blir sagt. Du lytter dobbelt så mye som du snakker.
Trygghet smitter
Du er det viktigste verktøyet i et endringsarbeid. Effekten av en aktivitet eller samtale avhenger av din evne til å være trygg og regulert. Stress eller uro kan ofte oppstå hvis møtet ikke går som planlagt.
Stresset vil ofte påvirke din evne til å være til stede, lytte og hjelpe. Du blir mer opptatt av hva du skal gjøre, enn måten du gjør det på. Ønske om løsninger, raske endringer eller det forløsende spørsmålet kan begrense vår tilstedeværelse i samtalen. Den perfekte samtale eksisterer ikke.
Veiledning og ferdighetstrening?
RVTS kan hjelpe deg i ditt arbeid med å forebygge og hjelpe mennesker ut av radikaliseringsprosesser.